Gå til innhold
2017

Sprengt kapasitet - hva er prisen?

Flere velger å slutte når det er trangt om plassen og dårlig undervisningskapasitet, og man ender opp med en selvoppfyllende profeti, skriver Tobias Lynghaug, leder i NITO Studentene.

Hvert år skjer det samme: høyskoler og universiteter tar opp langt flere studenter enn de har plass til. De forklarer det med at mange slutter de første månedene. Men flere velger å slutte når det er trangt om plassen og dårlig undervisningskapasitet, og man ender opp med en selvoppfyllende profeti.

Frafall er et komplekst problem. Vi vet at det har stor innvirkning på frafallet om en student kommer seg inn i et nettverk på studiestedet, og at spesielt første studieår er en kritisk periode. Denne årsaken til frafall omtales i riksrevisjonens undersøkelse av studiegjennomføringen i høyere utdanning. Utdanningsinstitusjonene er klar over problematikken, og har de siste årene lagt ned en formidabel innsats for å ta imot studenter på en god måte.

Men når institusjonen er så fullstappet at studentene ikke får plass i forelesningssaler og grupperom, blir det mange som ikke fanges opp. Det blir dermed mindre sannsynlig at studenten kommer seg inn i et nettverk. Også institusjonene som er omtalt i riksrevisjonens rapport peker på overbooking som en årsak. På grunn av de store konsekvensene frafall har, er det rett og slett uansvarlig å ikke snu hver sten i arbeidet for å begrense det.

Samtidig som det ble innført mange gode tiltak gjennom kvalitetsreformen, peker også riksrevisjonen på at reformen ikke har hatt tilstrekkelig effekt. I perioden har også overbookingen hatt en eksplosiv utvikling – dette kan dermed antas å være to gjensidig nøytraliserende faktorer. Vi oppfordrer kunnskapsdepartementet til å utrede dette.

Kostnadene forbundet med frafall er store. Vi kan prøve oss på et hypotetisk eksempel. Om Kari Nordmann starter på et femårig masterprogram i dag men faller av etter to år og ligger 30 studiepoeng bak normal progresjon, har det kostet Kari 156.320 kroner i lån, og tapt arbeidsinntekt som vi for enkelhets skyld kan anslå til 300.000 kroner per år. For staten har det kostet 66.994 kroner i stipend til utdanning, 105.000 kroner i skatteinntekt pr. år, 42.300 kroner i tapt arbeidsgiveravgift pr. år, og 186.000 kroner per 60 studiepoeng i gjennomsnittlig kostnad for en student i høyere utdanning. En totalkostnad på 372.000 kroner. På toppen av dette kommer også manglende verdiskaping. Oppsummert har det altså kostet Kari 756.320 kroner og staten 733.594 kroner. Dette er kostnadene for én student – summene kan ganges med flere tusen.

Studentene som gjennomfører lider også under at studieplassen er underfinansiert. De får en utdanning med dårligere undervisningskvalitet enn de burde hatt. Stortingsmeldingen «Kultur for kvalitet», vedtatt våren 2016, retter fokus på tema, men gir institusjonene stor frihet til å iverksette tiltak på egen hånd. Når institusjonene også i år gjennomfører opptak som helt åpenbart bidrar til dårligere kvalitet, kan vi spørre oss om meldingen åpner for mer autonomi enn den burde, og om de nødvendige verktøyene for oppfølging av meldingens intensjon er tilgjengelig.

Problemet forsterkes ytterligere på de studiene som i utgangspunktet sliter med underfinansiering. Ingeniør- og teknologistudier er gode eksempler på dette. Dette må løses politisk. Samtidig må institusjons- og fakultetsledere rundt i landet bli seg sitt ansvar bevisst og slutte med denne destruktive praksisen. Vi har felles interesse av å få politikerne til å forstå at finansieringsordningen må endres til det beste for den enkelte, for institusjonene og for samfunnet for øvrig.

Innlegget er først publisert i Klassekampen 5. september.

Publisert: Sist oppdatert: