Les NITO-president Trond Markussens kommentar til forutsetningene for årets lønnsoppgjør.
Første gang publisert på NITO-sidene i Teknisk Ukeblads aprilutgave.
LO og NHO kjørte i gang lønnsoppgjøret 24. mars, og dagen etter ba partene riksmekleren overta. Det sier noe når partene er så langt fra hverandre at de kaster inn håndkledet flere timer før fristen.
Resultatet av meklingen ble at partene ble enige om en lønnsvekst på 2,7 prosent, noe som de andre avtaleområdene må forholde seg til etter hvert som forhandlingene kommer i gang.
Én ting er i alle fall sikkert – lett blir det ikke. Grupper som lærere og sykepleiere er sinte på NHO som de mener bruker frontfagsmodellen for å holde igjen lønnsveksten i offentlig sektor. De har allerede varslet at de ikke vil akseptere 2,7 prosent da det vil bety reallønnsnedgang.
FrP-leder Siv Jensen bidro heller ikke til å roe gemyttene da hun mente at lærere og sykepleiere burde prioriteres i oppgjøret. Det er ikke hverdagskost at politikere blander seg inn i lønnsoppgjørene.
Vi har en situasjon nå, som i stor grad er et resultat av pandemien, der det spriker kraftig i norsk nærings- og arbeidsliv. Det spriker mellom bedrifter som gjør det veldig bra og bedrifter som sliter med å holde hodet over vannet.
Ansatte i bedrifter som går godt har trygge jobber, mens mer enn 200.000 personer er arbeidsledig eller permittert, de fleste fra bedrifter innen hotell og restaurant, reiseliv og deler av industrien.
Ansatte i offentlig sektor har for det aller meste trygge jobber. Samtidig har store førstelinje-grupper, som barnehageansatte og lærere, helsepersonell, blant dem bioingeniørene, hatt et veldig tøft og utrygt år på grunn av covid-19. Det krever de kompensasjon for gjennom et lønnsløft i årets oppgjør.
Sikre kjøpekraft, reallønnsnedgang, konkurransekraft, frontfagsmodellen, lavlønnstillegg og prisvekst er stikkord som alltid står sentralt i lønnsoppgjør.
At NHO ønsker et moderat oppgjør og arbeidstakerne ønsker å sikre eller øke kjøpekraften, er heller ikke nytt. Men at forhandlingene mellom LO og NHO denne gang nærmest gikk rett i mekling, viser bare hvor store motsetningene er nå.
I vår lønnsmodell tar forhandlingene i privat sektor utgangspunkt i bedriftens økonomiske stilling, produktivitetsmessige utvikling, konkurransesituasjon, osv. Resultatet av de lokale forhandlingene skal med andre ord reflektere bedriftens situasjon.
Spagaten mellom bedriftene som gjør det bra og de som sliter på grunn av pandemien blir mer synlig når forhandlingene skjer sentralt og resultatet ikke tar utgangspunkt i bedriftens eller virksomhetens økonomi. Jeg tipper vi får en sterkere debatt om lokale vs. sentrale forhandlinger framover.
Alle organisasjonene kjemper selvfølgelig for sine medlemmer, og alle sier de tar samfunnsansvar. Vi skal utdanne nok lærere, vi skal klare å rekruttere nok ingeniører, vi skal sikre at grupper med lav lønn får sin rettmessige del av verdiskapingen og vi skal ha muligheten til å påskjønne grupper som har gjort en ekstraordinær innsats.
Frontfagsmodellen, som er en norm over tid, skal gi rom for det. Arbeidsgivere, spesielt i offentlige virksomheter, sitter med nøkkelen. Her må de bruke hodet, og ikke se seg blinde på et tall, som altså i år er 2,7.