En stor andel av NITOs medlemmer reiser mye i jobben. De siste årene har det pågått en diskusjon om hvorvidt denne reisetiden er arbeidstid, og herunder om det spiller noen rolle ved vurderingen om reisen foretas innenfor eller utenfor normalarbeidstiden.  

Både Høyesterett og EFTA-domstolen har slått fast er reisetid er arbeidstid. På denne siden redegjør vi for hva som ligger i denne vurderingen og hvilken betydning dette får for beregning av arbeidstiden og hvordan reisetiden skal kompenseres. 

Hva er arbeidstid? Og hva med arbeidsfri?

Arbeidsmiljøloven definerer arbeidstid som den tiden arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver. Arbeidsfri er den tiden arbeidstaker ikke står til disposisjon for arbeidsgiver. Det finnes ikke en egen kategori for reisetid. Reisetid må således enten være arbeidstid eller arbeidsfri, det vil si at begrepene utelukker hverandre.  

Arbeidstidsdirektivet: Dette skal til for at reisetid er arbeidstid

Norge er som EØS-medlem forpliktet til å følge arbeidstidsdirektivet. Arbeidsmiljølovens definisjon av arbeidstid må derfor tolkes likt som direktivet. Arbeidstidsdirektivets artikkel 2 innholder tre premisser som må vurderes når en skal slå fast om noe er arbeidstid. 

Det skal gjøres en konkret vurdering av den enkelte reise. Når en vurderer om reisetid er arbeidstid er det viktig å ha med seg at arbeidsmiljøloven er en vernelov. Et av formålene med loven er å sikre en balanse mellom arbeidstid og fritid. Både høyesterett og EFTA-domstolen har slått fast at det ikke skal mye til for å oppfylle de tre premissene. Klikk på punktene under for å lese mer om vurderingen på dette punktet.

1. Arbeidstaker må utføre sine arbeidsoppgaver og plikter innenfor rammen av sitt arbeidsforhold

Det første premisset er oppfylt dersom reisen er en nødvendig og vesentlig forutsetning for at arbeidstakeren skal kunne ivareta sine arbeidsoppgaver på en pliktoppfyllende måte.

Det vil si at dersom reisen er nødvendig eller vesentlig for å utføre pålagte oppgaver, så er premisset oppfylt.

2. Arbeidstaker må i løpet av reisetiden stå til arbeidsgivers disposisjon

EFTA-domstolen har uttalt at dersom arbeidstaker ikke står til arbeidsgivers disposisjon, så må arbeidstaker ha mulighet til å disponere sin fritid etter eget ønske. Muligheten til å forlate arbeidsmiljøet er en sentral faktor.

Under reiser har du som arbeidstaker begrensede muligheter til å disponere tiden etter eget ønske. Du har ingen mulighet til å forlate stedet arbeidsgiver har pålagt deg å være. Derfor vil det andre premisset normalt også være oppfylt.

Selv om det foreligger en viss fleksibilitet med tanke på transportmiddel og reiserute, er du som arbeidstaker fortsatt forpliktet til å følge arbeidsgivers instrukser. Arbeidsgiver kan avlyse og endre oppdraget, eller legge til oppgaver. Det er ikke avgjørende om de faktisk gjør det.

3. Arbeidstaker må utføre arbeid – være «i arbeid»

Det er tilstrekkelig at arbeidstaker er forpliktet til å påta seg visse oppdrag på andre steder enn på sitt faste oppmøtested.

Reisen til og fra dette sted må da betraktes som en integrert del av arbeidet og man er per definisjon i arbeid.

Kort oppsummert kan man si at nødvendige reiser for å utføre pålagte oppgaver på et annet sted enn et fast arbeidssted i utgangspunktet er arbeidstid. Det skal altså svært lite til for at en reise vurderes som arbeidstid.  

Ikke krav om «aktivt» arbeid

Det er ikke relevant om du faktisk utfører noen form for ordinære arbeidsoppgaver på reisen. Dette har mange arbeidsgivere tilsynelatende lagt til grunn tidligere. Det skal altså ikke gjøres noen vurdering av hvor intensivt eller aktivt arbeidet på reisen er. Reisen er en oppgave i seg selv.

Domstolene har sagt at det heller ikke er relevant om reisen foretas innenfor eller utenfor normalarbeidstiden. Hvor ofte du reiser, eller om det er mulig å kontakte deg underveis (slik det for eksempel normalt ikke er på en flyreise), er heller ikke relevant.  

Konsekvenser for beregningen av arbeidstid

Når reisetiden er arbeidstid, får det en rekke følger. For det første må arbeidstiden legges opp i samsvar med arbeidstidskapittelets regler (lovdata.no) om hvor lenge du kan jobbe.

I tillegg må reglene om daglig og ukentlig hvile ivaretas. Timene til reise må også regnes med i årsverket. Det vil si at reisetiden tar av den tiden du totalt kan jobbe.

Betaling - hva slags kompensasjon har arbeidstaker rett til?

Foruten en bestemmelse om overtidstillegg sier verken arbeidsmiljøloven eller arbeidstidsdirektivet noe om kompensasjon for arbeidstid, altså hvor mye du skal ha betalt. Dersom reisetiden er arbeidstid, vil betaling for reisetiden bero på en tolkning av arbeidsavtalen og/eller tariffavtaler. Dersom en reise for eksempel varer utover lovens grense for alminnelig arbeidstid, vil arbeidstaker kunne ha rett på overtidsbetaling.

Dersom det ikke er klare avtaler om betaling for reisetiden, mener NITO at reisetid må kompenseres som annen arbeidstid. Det gjelder et prinsipp om ytelse-mot-ytelse. Arbeidstaker har rett på betaling for den tiden arbeidsgiver disponerer arbeidstakeren.

Hva skal dere gjøre ved uenighet?

Hvis arbeidsgiver mener reisetiden utenfor normalarbeidstiden ikke skal regnes eller kompenseres som arbeidstid, anbefaler vi at du ber om skriftlig begrunnelse for dette. Ta gjerne kontakt med NITO-advokatene for en vurdering av saken.