Gå til innhold
Organisasjon

Politisk debatt

NITO er ingeniørenes og teknologenes viktigste stemme i samfunnet. Vi er opptatt av rekruttering, høyere utdanning, arbeidsliv, IKT, samferdsel, energi, klima og helse. På NITO-kongressen høsten 2015 vedtas NITOs politikk for den kommende perioden.

Gjennom et debatthefte har temaer blitt løftet frem. Mange har kommet med innspill. Debatt om disse temaene pågår over hele Norge, og det blir også diskusjoner om dette på NITO-kongressen i oktober. Vi liker engasjement og meningsutveksling! Gjennom kongressen sikres forankring av NITOs politikk.

Etter at innspill har kommet inn vil det være en justert og kortere versjon av debattheftet, et politikkhefte, som vil foreligge. Her på nettsidene lar vi fortsatt det mer åpne utgangspunktet til debatt være tilgjengelig, det gir et bredere innblikk med et større faktaunderlag. Et endelig politikkhefte som beskriver NITOs meninger for den kommende perioden vil bli laget og presentert i etterkant av NITO-kongressen.

Last ned det opprinnelige helhetlige debattheftet

Bli kjent med temaområdene:

Rekruttering og utdanning

Fortsatt behov for styrking av realfag i skolen

Det er viktig å øke barn og unges interesse og motivasjon for realfag, samt styrke rekrutteringen og kjønnsbalansen i realfagene. Det er også viktig å øke kunnskapen og interessen for realfag og teknologi i samfunnet generelt. NITO mener realfagssatsningen i skolen må videreføres med målrettede tiltak og økonomi.

I 2015 ble 34 kommuner tildelt status som realfagskommuner. En realfagskommune forplikter seg til å arbeide systematisk og helhetlig for å forbedre barn og unges kompetanse og resultater i realfag, fra barnehage til fullført grunnskole. Et tilskudd på 20 millioner kroner til ordningen med realfagskommuner skal fordeles på disse kommunene.

NITO ønsker tiltaket med realfagskommuner velkommen. Skal norske elever bli bedre i realfag, må vi styrke innsatsen i den enkelte kommune, og i den enkelte skole og barnehage.

NITOs lokale avdelinger oppfordrer kommuner rundt i landet til å søke om å bli realfagskommune.

NITO mener at den statlige bevilgningen til realfagskommuner bør styrkes betraktelig og flere kommuner bør få tilskudd og status som realfagskommune.

Visste du at:
Undersøkelser som PISA og TIMSS viser at norske elevers prestasjoner i matematikk og naturfag er i underkant av gjennomsnittet i OECD land. Norge har en større gruppe lavt presterende elever enn det som er ønskelig, samtidig som vi har få elever på det studiene definerer som høye kompetansenivåer.

Selv om det er flere faktorer som påvirker elevenes læringsresultater, viser forskning at kvaliteten på undervisningen betyr mye for elevenes læringsutvikling. Det vil med andre ord si at dersom vi ønsker at elevene skal utvikle høy realfaglig kompetanse, må undervisningen i de aktuelle fagene være av tilsvarende høy kvalitet.

En ekspertgruppe for realfagene, oppnevnt av Kunnskapsdepartementet våren 2014, anbefaler blant annet at arbeid med realfag bør starte allerede i barnehagen. Dette fordi barn er nysgjerrige og vitebegjærlige fra tidlig alder. Dessuten viser studier at Norske barn har svake ferdigheter innenfor telling og antall. Dette er et område som er svært viktig for senere matematisk forståelse.

Hva er det viktigste NITO kan gjøre for å vekke nysgjerrigheten og vitebegjæret for realfag hos barn og unge?

Bør NITO konsentrere sine aktiviteter overfor en bestemt aldersgruppe? I så fall hvilken?

De regionale vitensentrene

Vitensentrenes rolle som kunnskapsleverandør i skolen er viktig og må styrkes. Gjennom sine opplevelses- og læringsaktiviteter innen matematikk, naturvitenskap og teknologi, bidrar vitensentrene til å gjøre den teoretiske kunnskapen spennende. Vitensentrene utgjør et tilskudd til undervisningen, blant annet i teknologi, som mange norske skoler mangler i dag. NITO ønsker at alle elever skal få tilgang til et vitensentertilbud.

NITO har inngått en samarbeidsavtale med de regionale vitensentrene i Norge, som bygger på felles mål om å fremme interesse for og nysgjerrighet rundt realfag og teknologi blant barn og unge.

Hvordan kan NITO sentralt og lokalt bruke samarbeidsavtalen med vitensentrene for å fremme realfag og teknologi i skolen?

Hvilke andre samarbeidspartnere/-arenaer bør NITO eventuelt prioritere for å fremme realfag og teknologi i skolen?

Flere må velge ingeniør- og teknologiutdanninger

Norge har behov for flere ingeniører og teknologer både nå og i framtiden. Til tross for nedgang i konjunkturer, spesielt innen olje- og oljerelaterte bransjer, vil det være behov for å utdanne mange flere ingeniører i lang tid framover.

Etter mange år med lave søkertall er det nå god søkning til ingeniør- og teknologutdanninger. Søkertallene har økt kraftig de siste årene, men ser ut til å ha flatet noe ut i 2015. Tabell over søkertall til høyere utdanning april 2015 NITO mener det fortsatt er behov for å oppfordre unge til å søke disse utdanningene, da det er knapphet på ingeniører i mange bransjer. Vi må fortelle den gode historien om hvorfor disse utdanningene er viktige, hva ingeniører og teknologer bidrar med i samfunnet og hvordan unge kan realisere sine interesser gjennom disse yrkene.

Forskning viser at rollemodeller er en viktig faktor for unges studie- og yrkesvalg. NITO har 78 000 medlemmer, som hver og en kan være gode rollemodeller, overfor barn, barnebarn, nevøer og nieser, eller for den saks skyld en nabo.

På hvilke måter kan NITO gjøre ingeniør- og teknologiyrker attraktive for unge?


Kilde: samordnaopptak.no

Kjønnsbalanse i teknologifagene

Kjønnsdelte utdanningsvalg bidrar til å opprettholde det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. NITO mener det er viktig å arbeide for en jevnere kjønnsbalanse i ingeniør, bioingeniør- og teknologiutdanningene. En jevnere kjønnsbalanse vil bidra til et mer positivt studie- og arbeidsmiljø, og ikke minst er det viktig å ta i bruk et bredere rekrutteringsgrunnlag for å sikre tilstrekkelig antall studenter til disse studiene.

Høgskoler og universiteter som tilbyr ingeniør- og teknologiutdanning har iverksatt ulike tiltak for å rekruttere flere kvinnelige studenter der disse er underrepresentert. Det arrangeres egne «jentedager» for elever i grunn- og videregående skole. Noen institusjoner har tatt i bruk kjønnspoeng, der kvinnelige søkere får to ekstra poeng ved søknad til studier der kvinner er underrepresentert. Det opprettes jentenettverk og mentorordninger for å ivareta jenter som er i mindretall på sine studier. Dette har medført at noen av disse studiene har en kvinneandel opp mot ca 40 prosent. Det er ikke registrert samme effekt på studier der menn er underrepresentert.

NITO mener at kjønnspoeng i noen tilfeller kan være et riktig virkemiddel for å øke andelen av det underrepresenterte kjønn [3]. Ordningen må imidlertid jevnlig revideres. Tilleggspoeng bør uansett ikke være det eneste tiltaket. Det er viktig å følge opp med mentorordninger, nettverk osv. for det underrepresenterte kjønn, for å hindre frafall under studiene.

Hvilken rolle bør NITO ta i å fremme kjønnsbalanse i ingeniør- og teknologiyrkene?

Er det riktig å bruke spesielle rekrutteringstiltak for å bedre kjønnsbalansen i ingeniør- og teknologistudiene? Hvilke rekrutteringstiltak bør i så fall brukes?

Fleksible overganger mellom ulike utdanningsnivåer

NITO mener det må utvikles overgangsordninger mellom ulike utdanningsnivåer som gir gode og forutsigbare utdanningsløp innen teknologi. Personer med relevant fagbrev eller fagskoleutdanning bør ha mulighet til å gå videre på en høyere utdanning og dermed hindre at man med en utdanning havner i en blindgate.

De fleste institusjoner som tilbyr ingeniørutdanning har etablert y-vei, tresemesterordning (TRES) eller realfagskurs for de som har fagbrev, eller ikke har den nødvendige fordypningen i realfag for å søke direkte gjennom Samordna opptak. For de som kommer fra teknisk fagskole er det ikke like veletablerte ordninger.

Rammeplanen for ingeniørutdanning åpner for det at kan gis fritak for maksimalt 60 studiepoeng for 2-årig relevant fagskoleutdanning i tekniske fag. Dagens praksis med fritaksordninger medfører at søkere med teknisk fagskole får ulik uttelling for sin utdanning ved de ulike ingeniørutdanningene. I noen tilfeller har studenten fått fritak for et helt studieår. Andre institusjoner har fritaksordninger av mindre omfang, mens noen ikke gir fritak i det hele tatt. Dette gir ulike måter å håndtere studenter med sammenlignbare utdanninger på, og medfører i liten grad forutsigbarhet for den enkelte student.

Hva bør gjøres for å sikre gode og forutsigbare overganger mellom videregående skole, fagskole og høyere utdanning?

 

Høyere utdanning

NITO er svært opptatt av høyere utdanning, og ingeniør- og teknologiutdanning spesielt, fordi det legger grunnlaget både for NITO som organisasjon og for verdiskapingen i – og utviklingen av – Norge.

Vi trenger ingeniører og teknologer med den riktige kompetansen for å møte fremtidens utfordringer.

I disse tider skjer store endringer innen høyere utdanning og både finansiering, institusjonslandskap og utdanningskvalitet er under lupen. Lik rett til utdanning er et viktig prinsipp og NITO legger til grunn at det også i fremtiden skal være mulig å ta utdanning uavhengig av sosial bakgrunn, jobbsituasjon og økonomiske forutsetninger.

Strukturreform

Regjeringen fremla før påske stortingsmeldingen «Konsentrasjon for kvalitet – Strukturreform i universitets- og høgskolesektoren».

Bakgrunnen for meldingsarbeidet var blant annet et ønske om å heve kvaliteten i høyere utdanning og forskning, samt løse utfordringene knyttet til små, sårbare forskningsmiljøer og mange spredte, små utdanningstilbud med sviktende rekruttering.

NITO spilte i forbindelse med arbeidet med meldingen inn at man i større grad må samle kreftene og styrke fagmiljøene ved å slå sammen institusjoner, innføre sterkere regionalt samarbeid og funksjonsfordeling. Sterkere konsentrasjon av studiene kan være aktuelt, implisitt at studiene slås sammen og at en institusjon får nasjonalt ansvar for fagområdet.

NITO mener og at sammenslåing av institusjoner må foregå som følge av faglig tilhørighet og ikke bare geografisk nærhet, noe som blant annet er tilfelle i fusjonen mellom NTNU og høgskolene i Ålesund, Sør-Trøndelag og Gjøvik.

Strukturreformen kommer til å prege debatten om høyere utdanning i lang tid fremover og det er derfor ønskelig å få innspill på hva som skal veie tyngst og hvor klare organisasjonen kan være i sine uttalelser.

NITO mener at det kan være en god løsning for mange universiteter og høgskoler å slå seg sammen. Samtidig er det viktig at slike sammenslåinger ikke svekker kvaliteten på utdanningene, for eksempel ved at det blir færre faglig tilsatte i forhold til antall studenter, eller at profesjonstilhørigheten svekkes.

Både tilstrekkelig antall vitenskapelig ansatte og ansatte med den rette fagkompetansen, er grunnleggende forutsetninger for god utdanningskvalitet.

I de profesjonsrettede utdanningene, som for eksempel ingeniør- og bioingeniørutdanning, er det behov for undervisningskompetanse som er nært knyttet til det arbeidslivet studentene skal utdannes til. NITO mener derfor at det er viktig å stimulere til rekruttering av fagpersonell med relevant yrkeserfaring.

Videre er det viktig at eksisterende sterke fagmiljø opprettholdes ved sammenslåing av institusjoner og det må også være et mål å styrke andre fagmiljø. Det er viktig at det ikke forventes umiddelbar effekt av sammenslåinger, men at det tas høyde for at store omorganiseringsprosesser tar tid og at det vil ta tid å bygge opp felles kulturer på tvers av campus. Både de faglige ansatte og studentene må ivaretas i prosessene.

Kart over Norge med sammenslåinger

Hvilke kriterier bør ligge til grunn for å opprettholde studier i en region?

Er det riktig å legge ned eller flytte utdanninger som ikke tilfredsstiller gitte kvalitetskrav? Hvorfor?

Hvordan kan man sikre at ingeniør- og bioingeniørutdanningene beholder sin profesjonsidentitet og høy kvalitet ved strukturendringer?

Kvalitet i høyere teknologisk utdanning

Regjeringen har varslet at de vil legge frem forslag til nytt finansieringssystem for høyere utdanning i forbindelse med statsbudsjettet for 2016, samt at de vil legge frem en stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning i løpet av våren 2017. Begge disse prosessene sees i sammenheng med strukturreformen og skal iht. regjeringen trekke i retning av bedre kvalitet i norsk høyere utdanning.

NITO har vært klare på at institusjonene skal tilby en kvalitativt god ingeniør- og teknologiutdanning, som både er arbeidsrelevant, med praksis, og har god oppfølgning og veiledning av studentene. Dette innebærer at institusjonene må ha en forutsigbar og fremtidsrettet finansiering, som dekker de reelle behovene institusjonene har.

Hva kvalitet i utdanningen innebærer, og ikke minst hva som er gode indikatorer for utdanningskvalitet, er viktige spørsmål i sektoren. NITO mener at både tilstrekkelig antall vitenskapelig ansatte og ansatte med den riktige kompetansen, er grunnleggende forutsetninger for god utdanningskvalitet. Det samme gjelder nødvendig infrastruktur, slik som bygg, laboratorier og vitenskapelig utstyr.

I strukturmeldingen foreslo regjeringen årsverk i førstestillinger, søkertall, gjennomføring blant studentene, studentenes tidsbruk, vitenskapelig publisering, eksterne forskningsinntekter (f.eks. fra Forskningsrådet og Horisont 2020), størrelse på doktorgradsutdanningene, grad av internasjonalisering og samarbeid mellom høyere utdanningsinstitusjoner og arbeidslivet som kvalitetskriterier.

Hva er gode indikatorer for utdanningskvalitet?

Hvordan kan god utdanningskvalitet belønnes?

Hvordan kan vi styrke samarbeidet mellom utdanning og arbeidsliv?

Digitalisering

De siste årene har det åpnet seg nye muligheter innen digitalisering av utdanning, men mulighetene er i for liten grad tatt i bruk. Studentene etterlyser blant annet bruk av PC på eksamen, podcast og videoforelesninger.

NITO har stor tro på at digitalisering av undervisningen også vil kunne bidra til høyere gjennomføringsgrad og bedre læringsutbytte for studentene. Blant annet vil det gi studentene større fleksibilitet, mulighet til å høre forelesningene flere ganger og til å tilegne seg pensum i eget tempo. I dag kan blant annet sykdom i løpet av studietiden være kritisk for gjennomføringen, men med digitale undervisningsformer vil studenten ha anledning til å delta selv om vedkommende er i en livssituasjon som ikke gjør det mulig å møte opp på institusjonen. Digitalisering av utdanningen kan derfor være avgjørende for å øke gjennomføringsgraden i høyere utdanning.

Større grad av digitalisering vil også gjøre det lettere å kombinere jobb med utdanning, da de som ikke har mulighet til å delta i de ordinære forelesningene vil ha mulighet til å tilegne seg kunnskapen på andre måter. Bruk av for eksempel podcast og videoforelesninger vil kunne bidra til å gjøre videreutdanning til en reell mulighet for mange.

Hvilke tiltak kan iverksettes for å oppnå økt bruk av digitale lærings- og undervisningsformer i utdanningene?

Hvordan kan digitalisering bidra til livslang læring og fleksible utdanningsløp?

 

Arbeidsliv

Arbeidslivet for ingeniører og teknologer er i endring. Sentrale bestemmelser i arbeidsmiljøloven har blitt endret.

NITO tok klart avstand fra forslaget om å utvide adgangen til midlertidige ansettelser fordi vi frykter at endringene vil svekke både de ansattes tilknytning til arbeidslivet. Samtidig har norske fagforeningers rolle i arbeidslivet blir utfordret både av endrede regler, lavere oppslutning om fagforeningene, en mer globalisert økonomi samt eiere og ledere i norske virksomheter som ikke har god nok kunnskap om den norske modellen. Den norske modellen har gjennom sitt trepartssamarbeid bidratt til den norske økonomiske suksessen og omstillingsevnen i norsk økonomi.

Det er ikke sikkert at vi vil arbeide på samme sted, måte og tid som tidligere. Det er likevel viktig at NITO og våre medlemmer også i fremtiden er løsningsorienterte og omstillingsdyktige, og er med å utforme premissene for morgendagens arbeidsliv.

Det siste året har omstillingsevnen blitt stilt på prøve, oljeprisen har blitt halvert og ledigheten blant NITO medlemmer har blitt fordoblet. Det stiller arbeidsgivere, medlemmer, tillitsvalgte og NITO samlet overfor nye utfordringer.

Usikre arbeidsforhold

Ved endring av arbeidsmiljøloven per 1. juli 2015 vil arbeidsgiver ha mulighet til å ansette arbeidstakere midlertidig også i tilfeller hvor virksomheten har et permanent behov for arbeidskraft. Denne generelle adgangen til midlertidig tilsetting vil trolig medføre at flere blir midlertidig ansatt på bekostning av antall fast ansatte.

Forskning viser at midlertidig ansatte har høyere forekomst av psykiske plager og er mer utsatt for arbeidsulykker enn fast ansatte. Grunnen til dette kan være flere, men skyldes trolig fravær av trygghet i arbeidsforholdet og manglende opplæring. Midlertidig ansatte er videre i en sårbar situasjon når arbeidsgiver ønsker å spare i form nedbemanning, eller kutt i kompetansegivende tiltak. De midlertidige ansatte blir ofte nedprioritert i lønnsforhandlingene.

Ulike selskapskonstruksjoner kan skape usikkerhet med hensyn til hvem som er den reelle arbeidsgiver og hvem som har ansvaret for oppfyllelse av rettigheter og plikter etter lov og avtale. Det normale utgangspunktet er at arbeidsgiver er den virksomhet som har ansatt arbeidstaker for å utføre arbeid. Men gjennom selskapsdannelser og fusjon/fisjon, kan arbeidsgiveransvaret flyttes og pulveriseres.

Streiken i Norwegian synliggjorde noen av problemstillingene som selskapsdannelse kan føre til. Norwegian er organisert som et morselskap med flere datterselskap. Alle pilotene er flyttet over fra eierselskapet Norwegian Air Shuttle (NAS) til datterselskapet, Norwegian Air Norway (NAN). Dette mente pilotene skapte stor usikkerhet for faste jobber i fremtiden, fordi datterselskapets økonomi vil være sårbar og utsatt fra konkurranse fra andre selskap som tilbyr pilottjenester. Pilotene gikk til streik for å få en tariffavtale med NAS, altså et selskap de ikke er formelt er ansatt i.

At arbeidstakere juridisk kan anses å ha en annen arbeidsgiver enn den de formelt er ansatt hos, er ikke nytt. Domstolene har i enkelte saker vist vilje til å «skjære igjennom», og slå fast at en arbeidstaker kan ha flere arbeidsgivere, typisk både mor- og datterselskap, fordi identifikasjonen mellom selskapene er stor og fordi arbeidsgiverfunksjonene blir utøvet av begge selskap. Saker hvor det blir spørsmål om hvem som er reell arbeidsgiver, er kompliserte saker og nærmest umulig for den enkelte arbeidstaker å ta stilling til.

Utstrakt bruk av innleid arbeidskraft skaper også utfordringer. Det at arbeidstakeren utfører arbeidet hos en annen arbeidsgiver enn den han/hun formelt er ansatt hos, kan skape uklarheter med hensyn til utøvelse av arbeidsgiveransvaret. Arbeidsmiljøloven pålegger arbeidsgiverne et HMS-ansvar også for andre enn egne arbeidstakere, herunder innleide arbeidstakere og selvstendige oppdragstakere, når disse utfører arbeid i tilknytning til arbeidsgivers aktivitet eller innretning. Men når det gjelder plikter etter arbeidsavtale og tariffavtale er det den formelle arbeidsgiver som er ansvarlig for at arbeidstakeren får de avtalte betingelsene.

Dessverre ser vi en økende tendens til at bemanningsselskaper inngår avtaler med arbeidstakere som kun sikrer dem lønn når de er utleid. I perioder mellom oppdrag, har de ikke krav på lønn. Stillingsvernet for denne gruppen arbeidstakere er også uthulet, da vernet gjelder hos utleieselskapet og ikke hos innleier.

Hvordan kan arbeidsgiveransvaret tydeliggjøres?

Hvordan kan situasjonen for innleide/midlertidige ansatte forbedres?

Teknologien, arbeid og fritid

Digitalisering og teknologibruk griper inn i stadig flere deler av livet vårt og det påvirker hvor, hvordan og når vi arbeider. Vi har over tid blant annet sett en utvikling hvor arbeidstakere blir stadig mer tilgjengelige for kunder, kolleger og ledere gjennom elektroniske medier, også i de periodene som er definert som fritid.

Arbeidsmiljøloven og ferieloven sikrer rett til et viss minimum sammenhengende fri pr. døgn (11 timer), uke (35 timer) og år (tre uker sammenhengende ferie). Det er et sentralt poeng at friperiodene er sammenhengende. Hensikten er å sikre arbeidstakerne effektiv restitusjon og en rimelig balanse mellom arbeidstid og fritid.

Når du har fri eller ferie står du ikke til disposisjon for arbeidsgiver og er ikke forpliktet til å være tilgjengelig. Arbeidsgiver er forpliktet, ikke bare til å legge til rette for at arbeidstakerne tar fri, men også til å sørge for at arbeidstakerne tar fri.

Skjult arbeid – fra frivillig til forventet innsats

Vi har lenge visst at mange arbeidstakere er påkoblet og utfører arbeid i fritiden som hverken lønnes eller registreres. Dette har man kalt skjult arbeid. NITOs undersøkelser viser nå at innsatsen ikke er helt frivillig. En overraskende høy andel ledere forventer at arbeidstakerne er «på» i fritiden. Siden lønnsøkning og avansement avhenger av arbeidstakernes prestasjon vil arbeidsgivers forventning legge et betydelig press på en arbeidstaker.

Fleksibel arbeidstid – er fleksibiliteten gjensidig?

Fleksibel arbeidstid kan redusere stress, men det er under forutsetning av at fleksibiliteten er reell og faktisk tillater arbeidstakere å tilpasse arbeidstiden egne behov. Vi konstaterer at mange arbeidstakere strekker seg langt for å imøtekomme virksomhetens behov, mens de fleste arbeidsgivere fortsatt er konservative når det gjelder oppmøteplikt og kjernetid. Mange rapporterer at de samler opp store kontoer med plusstid som det aldri blir tid til å avspasere. Ofte vil det være mer treffende å snakke om elastisk arbeidstid enn fleksibel arbeidstid.

NITOs undersøkelse blant arbeidsgivere:
  • Under halvparten av arbeidsgiverne har retningslinjer for tilgjengelighet utenfor normal arbeidstid.
  • I bedrifter som mangler retningslinjer forventer 44 prosent av arbeidsgiverne at ansatte besvarer e-post og tar telefonen utenom normal arbeidstid. Blant mannlige arbeidsgivere er det 58 prosent som forventer dette.
  • 94 prosent av arbeidsgivere har opplevd å bli oppringt av arbeidstakere utenfor normal arbeidstid
NITOs undersøkelse blant medlemmer:
  • 70 prosent leser e-post utenfor arbeidstid i løpet av en måned
  • 60 prosent besvarer telefonhenvendelser utenfor arbeidstid uten kompensasjon i form av lønn eller arbeidstid i løpet av en måned
  • 4 av 10 arbeidet i løpet av sommerferien

NITOs erfaringer

NITO har en jevn pågang fra arbeidstakere i alle aldre som tar opp problemer med arbeidspress, arbeidstid og stress. Ingeniører er en utpreget engasjert yrkesgruppe med interessante jobber og sterkt ønske om å levere. Det er nettopp slike profiler som er sårbare for utbrenthet.

NITO har hatt flere konkrete saker hvor arbeidsgivere har gitt klare pålegg om at enkeltpersoner eller grupper av ingeniører skal være tilgjengelig pr. telefon og/eller e-post, hele døgnet og hele året uavhengig av fridager, helligdager, ferier og helsetilstand. I disse sakene har det vist seg at arbeidsgivers behov for tilgjengelighet kan ivaretas innenfor lovens rammer med relativt enkle grep.

Uoversiktlige konsekvenser av grenseløs arbeidstid

Mange forskningsmiljøer arbeider med å kartlegge effekten av utviskingen av grensen mellom arbeid og fritid. Effektive kommunikasjonsmuligheter har både stressdempende og stressfremmende effekt. Utfordringen er å utnytte fordelene og minimere ulempene.

Teknologien kan brukes til å verne fritiden

Normalt blir teknologien brukt slik at arbeidstakerne er mer tilgjengelig for arbeidsgiver. Men den kan også brukes slik at fritiden beskyttes. Servere kan programmeres slik at arbeidstakerne ikke kan nås utenom betalt arbeidstid. Mobiltelefonnumre kan skjules, e-post vil ikke komme fram til arbeidstakeren før neste arbeidsdags start mm.

I hvilken grad er det viktig å verne fritiden?

Hvorfor, og hvordan kan dette gjøres?

Et globalisert arbeidsliv og sosiale utfordringer

Siden 2005 har befolkningen i Norge økt med nesten 500.000. Dette skyldes i stor grad arbeidsinnvandring fra EUs nye medlemsstater i Øst-Europa, den økonomiske krisen i vesten og voksende norsk økonomi.

Innvandringen har påvirket norsk økonomi og arbeidsliv på både godt og vondt. Det har gitt Norge og virksomheter i Norge tilgang på arbeidskraft de ellers ikke ville ha hatt og sikret verdiskaping. Alternativet kunne vært at virksomhetene hadde flyttet hele eller deler av produksjonen ut av landet. Selv om innvandringen har bidratt til å holde en del virksomheter i Norge som ellers ville ha flyttet ut, har flere bedrifter enten etablert nye virksomheter utenlands som skal betjene blant annet det norske markedet eller de har flyttet hele eller deler av eksisterende virksomhet ut av landet. Årsaken er ofte et høyt kostnadsnivå eller mangel på kompetanse i Norge.

Vi opplever også at arbeidsgivere har valgt å ansette personer med for lav kompetanse i stillinger som krever høy teknisk kompetanse. Det bidrar til å svekke kvaliteten i de produktene som blir levert.

Det synes som om det i stor grad er manuelle arbeidsoppgaver som har blitt flyttet ut av landet, noe som har bidratt til økt ledighet eller svekkede arbeidsvilkår for en del yrkesgrupper.

Boikott:
Betyr at man unnlater å ha politiske, sosiale eller økonomiske forbindelser med et land, person eller foretak som man vil tvinge til å innfri bestemte krav. Mest kjent i den senere tid i Norge ar vært debatter om å boikotte selskaper som Norwegian og Ryan Air grunnet arbeidsvilkår, samt havnearbeideres boikottaksjoner mot enkelte skip og havner. På 1980-tallet boikottet Norge Sør-Afrika og senere også Myanmar (Burma). Begrepet kommer opprinnelig fra Irland, hvor irske landarbeidere nektet å arbeide for godsforvalter Boycott slik at avlingene sto i fare for å råtne.

På den annen side har arbeidsinnvandringen også satt sitt preg på virksomheter som har valgt å holde seg i Norge og utvikle sin virksomhet her. I en undersøkelse NITO gjorde i august 2014 svarte neste 60 prosent av NITO medlemmene at de jobbet sammen med personer som har kommet til Norge for å arbeide som ingeniører eller teknologer.

Samtidig vet vi at om lag 20 prosent av NITO medlemmene har arbeidet i andre land enn Norge. Det stadig mer mobile arbeidsmarkedet setter sitt preg på arbeidslivet på flere måter, vi lærer mer om andre kulturer og måter å løse utfordringer på, samtidig som den norske samarbeidsmodellen utfordres også blant arbeidstakerne. Utenlandske eiere kjenner ofte ikke til hvordan den norske modellen fungerer. Begreper som kjennetegner det norske organiserte arbeidsliv – som f eks samarbeid og medbestemmelse – er ukjente begreper i mange utenlandske bedriftskulturer. I slike bedrifter kan rollen som tillitsvalgt være ekstra krevende. 

Hvordan kan NITO lokalt og sentralt bidra til at den norske modellen tas i bruk og utvikles i hele arbeidslivet?

Et globalisert arbeidsliv medfører at sosiale utfordringer i andre deler av verden kommer nærmere oss. Vi vet stadig mer om hvilke utfordrende arbeidsvilkår mange arbeidstakere verden over opplever blant annet for å levere varer og tjenester til norske virksomheter. Mange arbeider under svært dårlige arbeidsforhold.

Når Rana Plaza i Bangladesh raste i 2013, og over 1100 mennesker omkom, var det en vekker for mange i vesten. Det kan tenkes at man gjennom krav til utenlandske leverandører, kan bedre arbeidsvilkårene til arbeidstakerne som produserer og/eller leverer tjenester til norske arbeidsgivere.

Skal NITO påvirke arbeidsgiverne til å ta et større ansvar for at arbeidsvilkårene er forsvarlige, uansett hvor i verden arbeidet blir utført? Hvordan kan dette gjøres lokalt og sentralt?

 Sosial dumping er et begrep som knyttes til arbeidsinnvandring hvor utenlandske arbeidstakere får vesentlig dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn de nasjonale arbeidstakerne. I Norge er det særlig byggebransjen dette har vært et problem, hvor arbeidstakere fra Øst-Europa blir underbetalt for jobben de utfører. Dette har delvis blitt løst gjennom allmenngjøring av tariffavtaler med minstelønn, og gjennom likebehandlingsprinsippet i innleiereglene. Hittil har ikke sosial dumping vært et problem innenfor typiske ingeniør/teknologyrker, men tøffere økonomiske tider, hardere internasjonal konkurranse og ønsket om å kortsiktig maksimere profitten, kan medføre at billig ingeniørkompetanse fra utlandet utkonkurrerer norsk ingeniørarbeidskraft.

NITOs tariffavtaler i privat sektor inneholder ikke minstelønnssatser. De er derfor lite egnet for allmengjøring med det formål å demme opp for sosial dumping av ingeniørarbeidskraft.

Hvordan kan NITO bidra til å forhindre sosial dumping på norske arbeidsplasser?

Hvilke virkemidler kan det være aktuelt å ta i bruk for å bekjempe sosial dumping overfor selskaper eller land?

Hvordan kan NITO bidra til at sosial dumping innenfor ingeniøryrkene ikke blir et problem?

Mangfold og et inkluderende arbeidsliv

Mange får ikke brukt sitt fulle potensial i arbeidslivet, noe som skaper hindre for å leve det livet man ønsker også utenfor arbeidet.

Mangfold i arbeidslivet handler om å inkludere alle mennesker, uavhengig av alder, kjønn, etnisitet, funksjonsevne, religion eller seksualitet. Aktiv inkludering vil gi rom for alle mennesker i arbeid. Å ikke inkludere kan være en diskriminerende handling. Direkte og indirekte diskriminering på grunn av kjønn, alder, etnisitet, religion, livssyn, nedsatt funksjonsevne eller seksuell legning, er forbudt.

IA-avtalens tre delmål
  • Reduksjon i sykefraværet med 20 pst. i forhold til nivået i andre kvartal 2001. Dette innebærer at sykefraværet på nasjonalt nivå ikke skal overstige 5,6 prosent.
  • Hindre frafall og øke sysselsettingen av personer med nedsatt funksjonsevne.
  • Yrkesaktivitet etter fylte 50 år forlenges med tolv måneder. Med dette menes en økning sammenlignet med 2009 i gjennomsnittlig periode med yrkesaktivitet (for personer over 50 år).

NITO bør søke å oppnå mangfold i arbeidslivet av flere grunner. Mangel på arbeidskraft er en av dem. Det er stadig uttrykt behov for flere ingeniører og teknologer. Å tilrettelegge for inkludering og utviding av søkermassen vil kunne bidra til å avhjelpe behovet for ingeniører. Mangfold kan òg kunne sees som et konkurransefortrinn. Ulike arbeidstakere med ulik bakgrunn vil sammen kunne bidra til å skape felles verdier og resultat. Trivsel og godt omdømme vil òg være faktorer et mangfoldig arbeidsmiljø vil kunne legge til rette for.

NITO har sluttet seg til IA-avtalen for perioden 2014-2018.

IA-avtalens overordnete mål er å forebygge og redusere sykefravær, styrke jobbnærværet og bedre arbeidsmiljøet, samt hindre utstøting og frafall fra arbeidslivet. Det er spesifisert tre delmål på nasjonalt nivå. Avtalen fra 2014 vektlegger i større grad enn tidligere det systematiske forebyggende HMS-arbeidet i virksomhetene, samt innsatsen for personer med nedsatt funksjonsevne. I 2015 har også arbeidsmiljølovens aldersgrense blitt økt fra 70 til 72 år.

En aktiv holdning til mangfold i arbeidslivet vil først og fremst være viktig med tanke på medlemmene. Medlemmer som i undersøkelser har oppgitt å kjenne seg uønskede på arbeidsplassen relaterer dette blant annet til alder, kjønn og etnisitet. Det vil være viktig å arbeide for å sikre trygge arbeidsplasser, med et godt arbeidsmiljø for alle.

Hvordan kan NITO lokalt og sentralt arbeide for et mer inkluderende arbeidsliv?

Hvordan kan NITO bidra til arbeidstakerne blir verdsatt ut fra hva de kan og utfører?

Pensjon

Alderspensjonen er det vi skal leve av når vi slutter å arbeide. Pensjon kan sees på som utsatt lønn. Pensjonsreformen ble innført blant annet fordi befolkningen lever lenger, vi utdanner oss lengere enn tidligere og antallet år i arbeidslivet har blitt færre. Dette skapte utfordringer for finansieringen av folketrygden på sikt.

Pensjonsreformen ble gjennomført i 2011, hvor folketrygden ble lagt om sammen med AFP-ordningen i privatsektor blant annet med det for øye at folk som har lyst kan arbeide lenger.

Ved innføringen av pensjonsreformen ble det blant annet mulighet for å kombinere uttak fra folketrygden i kombinasjon med arbeid etter 62 år. I folketrygden ble det også lagt inn flere former for overgangsordninger slik at personer som var pensjonister i minst mulig grad skulle bli berørt og at de som nærmet seg pensjonsalderen skulle få muligheten til å områ seg.

En av utfordringene med pensjonsreformen er at ikke alle ordninger spiller like godt sammen. Offentlige tjenestepensjoner inneholder for eksempel få, om noen, incentiver til å arbeide lenger enn 67 år. Samtidig som ordningene i privat og offentlig AFP virker som et hinder for mobilitet mellom sektorene etter at arbeidstakerne har fylt 53 år.

Etter at vi fikk lov om innskuddspensjon for privat sektor, samtidig med at befolkningen blir eldre, rentene er lave og bedriftene stadig mer kostnadsbevisste har vi sett at stadig flere av de bedriftene som tidligere hadde ytelsesordninger har valgt å gå over til innskudds- eller hybridordninger for sine ansatte. Hvor mye av risikoen forbundet med pensjonsordningen flyttes fra virksomheten og over på ansatte, selv om kostnadene ved ordningene i dag ikke nødvendigvis er lavere.

I kommende kongressperiode skal både pensjonsreformen i folketrygden og AFP-ordningen i privat sektor evalueres. Det er dessuten forventet at både tjenestepensjonsordningene og AFP-ordningene i offentlig sektor vil bli trukket inn i tariffoppgjørene i løpet av perioden.

De offentlige tjenestepensjonsordningene har tradisjonelt vært malen for en god og solid pensjonsordning for ansatte. Men ordningene fraviker fra det grunnleggende prinsippet i ny folketrygd ved at ordningene i liten grad stimulerer til å stå lenger i arbeid enn tidligere. Dessuten faller garantien for å få 66 prosents ytelse av sluttlønn ved full opptjening for pensjonister bort for ansatte født i 1959 og senere. Utfordringen blir da hvordan kan man sikre en pensjonsordning i offentlig sektor som følger opp prinsippene i pensjonsreformen, fortsatt oppfattes som trygg og solid, og er så attraktiv at den kan brukes i forbindelse med rekruttering av medarbeidere til 2sektoren, slik som i dag.

Hvilke erfaringer og utfordringer er det viktig for NITO å bringe inn i arbeidet med evalueringen av pensjonsreformen og AFP-ordningen i privat sektor?

Hva er de viktigste prinsippene NITO bør legge vekt på når diskusjonen om endringer i de offentlige tjenestepensjonsordningene blir tatt opp til diskusjon? (Er det for eksempel, pensjonsalder, bruttoprinsippet, opptjeningstiden, størrelsen på den årlige pensjonen, fleksibel pensjonsalder, muligheten til å kombinere arbeid og pensjon, mobiliteten mellom offentlig og privat sektor, eller andre momenter?)

I privat sektor velger mange virksomheter å omdanne sine tradisjonelle ytelsespensjonsordninger til enten hybridpensjons- eller innskuddspensjonsordninger. Hvilke egenskaper er det viktig å ivareta ved slik omdanning? (Vil det være størrelsen på den årlige pensjonen, at eldre arbeidstakere blir skjermet for endringer, at utbetalingene er livsvarige, eventuelt hva etterlatte får, muligheten til å påvirke forvaltningen av pensjonsmidlene, behovet for risikodekninger i nye ordninger eller noe annet)

 

IKT

Digital teknologi gjennomsyrer samfunnet og utgjør en enorm endringskraft. Alt fra endring i forretningsstrategi til vedtak om store offentlige reformer innebærer beslutninger som involverer IKT. Som innbygger bruker vi digitale plattformer til nær sagt alle formål og til alle døgnets tider. IT er i dag hjertet av bedrifters forretningsmodell.

NITO er optimistisk på vegne av hva teknologien kan bidra med i samfunnet. World Economic Forum rangerer Norge som nummer 5 i verden i «best på IT».

Vi har imidlertid fortsatt mange utfordringer, og det er et stort potensiale for økt verdiskaping og bedre velferdstjenester dersom vi klarer å legge til rette for nye digitale løft. Ikke minst kan digitaliseringen være en avgjørende faktor for å løse klimautfordringene. Samtidig er digitalisering heftet med en rekke utfordringer som kan antas å øke i styrke ettersom samfunnet går stadig dypere inn i den digitale tidsalder. Da må vi passe på at digitaliseringen faktisk skjer til beste for befolkningen.

Det digitale næringslivet

Vekst i produktivitet henger nært sammen med digitalisering. Det foregår en diskusjon både i Norge og internasjonalt om hvorvidt de teknologiske endringene går så fort at teknologien er i ferd med å erstatte flere arbeidsplasser enn den klarer å skape. Det er grunn til å være oppmerksom på hastigheten i de endringene som foregår. Et sentralt problem vil imidlertid være mistilpasninger i arbeidsmarkedet på kort sikt. Særlig vil det gjelde arbeidsplasser innen industri, handel og administrasjon.

I Sverige har hver tiende jobb blitt automatisert bort bare de fem siste årene. Dette gjelder særlig rutineoppgaver innen industri, administrasjon og handel. Samtidig erstattes også stadig mer avanserte oppgaver av teknologi. Med maskinlæring og intelligente systemer vil roboter i fremtiden også bidra til at denne utviklingen vil tilta i stryke.

Velstandsvekst handler samtidig om å frigjøre arbeidskraft til nye formål. Rasjonalisering vil også frigjøre penger til nye investeringer. På lang sikt mener NITO at økonomien og arbeidsmarkedet vil tilpasse seg de nye teknologiene slik forskning på digitalisering av det norske arbeidsmarkedet også fastslår. Det trengs arbeidstakere med kompetanse til å utvikle og vedlikeholde løsningene og som gjør at norsk næringsliv kan være konkurransedyktig. Konkurranseutsatt industri er helt avhengig av å være i front kompetansemessig og teknologisk pga. av kostnadsnivået i Norge.

Future jobs in Norway

Ny teknologi funger som springbrett for nye næringsvirksomhet, og ny eksport. Vi ser eksempler på at industri flytter hjem (som f.eks. i møbelindustrien) som følge av «helautomatisering». For å stimulere til dette må imidlertid offentlige virkemidler bidra til nye teknologiløft gjennom teknologiutviklingsprogrammer for næringslivet. I Europa jobbes det med prosjekter for å bistå næringslivet i å fremme produktivitet og skape nye arbeidsplasser gjennom økt bruk av IKT. I Tyskland samarbeider f.eks. industrien og myndighetene om Industrie 4.0, som skal styrke industrien gjennom utvikling av selvlærende intelligente datasystemer og roboter.

Hvordan kan man gjøre det enklere for næringslivet å utnytte mulighetene som ligger i digitalisering og automatisering?

Hvilke tiltak kan NITO foreslå for økt bruk av IKT/digitalisering i næringslivet?

Offshoring av IKT oppgaver

Med offshoring menes bedrifter som flytter ut virksomhet til utlandet enten i egen regi eller ved at en kjøper tjenestene fra en virksomhet i utlandet. Årsaken til dette er at arbeidsgiverne ønsker å oppnå kapasitet og fleksibilitet til gjennomføring av virksomhetens oppgaver. NITO er opptatt av at det både er en fare for kompetranseforvitring og en sikkerhetsrisiko forbundet med offshoring.

Ved offshoring er det en fare for at man mister kompetanse i landet det offshores fra. Når en mister kompetanse, betyr det at evnen til å kvalitetssikre den produksjonen man har satt ut svekkes, noe som igjen gjør at innkjøpskompetansen innen fagfeltet over tid forvitrer. I tillegg blir det stadig vanskeligere å hente hjem produksjonen av tjenesten/varen fordi den enkelte bedrift har mistet kompetansen til å løse oppgaven på egenhånd. Norge mister på denne måten kapasiteten til å produsere denne kompetansen.

Dersom virksomheten mister kunnskapen for hvordan de offshorede oppgavene skal gjøres, blir man mer sårbar. Det er derfor en utfordring å finne balansen der det offshores nok til å gi arbeidsgiveren evne til å gjennomføre arbeidsoppgavene, samtidig som man beholder nok kompetanse innenfor de arbeidsoppgavene som offshores.

Offshoring gir også grunn til bekymring for om kvalitet og sikkerhet blir ivaretatt på en god måte. Sikkerhetsrisikoen ved offshoring gjelder sider som bl.a. personvern og risiko for dataangrep. Mange av de landene norske virksomheter har valgt å sette ut produksjon, forskning og tjenestebehandling til har en lavere standard for hvordan slik informasjon beskyttes og ofte en betraktelig større innslag av korrupsjon.

I dag er det kun meldeplikt til Datatilsynet for bedrifter som ønsker å flytte data over landegrensene. Tidligere måtte Datatilsynet godkjenne søknader, og tillitsvalgte fikk mulighet til å påpeke svakheter som kunne vektlegges når søknaden ble vurdert.

Norge har flere fortrinn når det kommer til lagring av store datamengder, og drift av datahaller. God tilgang til sikre fjellhaller og billig kraft for kjøling av servere bør gjøre oss konkurransedyktige internasjonalt. I tillegg til mangel på kompetanse er det ikke miljøer i Norge som har kapasitet til å ta seg av de store internasjonale konsernene. Datalagring flyttes derfor gjerne til utenlandske selskap med støttefunksjoner i lavkostland. Lagring og drift av datahaller har stort potensiale til å gi inntekter, samt nye arbeidsplasser og dermed bidra til utvikling av IKT-sektoren/kompetansen i Norge.

Hvilke tiltak bør NITO foreslå for å redusere unødvendig/omfanget av offshoring?

Arbeidsliv

IT-bedrifter og IT-ansatte benyttes som prototypen på arbeidsgivere og arbeidstakere i "det nye arbeidsliv". Mange bedriftsledere i IKT-sektoren ser det moderne arbeidsliv som interesseløst dvs. at det ikke finnes interessemotsetninger mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Sykefraværet trekkes gjerne fram for å vise dette. Sykefraværet er lavere i IT-sektoren enn andre sektorer. Det gjennomsnittlige sykefraværet i første kvartal 2013 var 7,2 %. Sykefraværet i næringen informasjon og kommunikasjon (SSBs klassifisering) var 4,7 %.

Det hevdes av arbeidsgivere at flat struktur og at mange IKT-ansatte er medeiere av egen bedrift ikke gir samme interessemotsetning som andre bransjer. Flat struktur er imidlertid ikke ensbetydende med fravær av konflikter. Flere undersøkelser viser at ansatte i IKT-bransjen opplever lite innflytelse over egne arbeidsmål. Ofte oppleves et stort press på å levere innen stadig nye tidsfrister (ofte kalt «continous peaks») og arbeidstaker opplevd derfor et krav om å jobbe utover ordinær arbeidstid. NITO erfarer at det er hyppig bruk av ulovlig overtid i bransjen. I nedbemanningssaker er det mange dårlige prosesser, med bl.a. mye brudd på medbestemmelsesrettigheter.

Fleksibelt for hvem

Organisasjonsgraden i IKT-sektoren er lav. NITO har erfaring med at det er vanskelig få tillitsvalgte og tariffavtaler i sektoren. Mange arbeidsgivere går også langt for å hindre organisering i IKT-bransjen. Det skyldes både manglende kunnskap og stor motstand mot organisering både hos arbeidsgivere og arbeidstakere i følge en tidligere undersøkelse. Likevel er det få arbeidstvister. En hypotese er at fordi det er relativt enkelt å få seg ny jobb så vil mange arbeidstakere flytter på seg i stedet for å si i fra om latente konflikter. I IKT-sektoren er det også hyppig bruk av konsulentavtaler. Disse kan i praksis være omgåelser av arbeidsmiljøloven f.eks. ved at man pålegger arbeidstaker å danne et selskap som leier ut arbeidskraft til arbeidsgiver.

Hvordan kan NITO øke antall medlemmer, bedriftsgrupper, tillitsvalgte og tariffavtaler i IKT-sektoren?

Hva er de viktigste utfordringene IKT-ansatte opplever i arbeidslivet?

Digitalisering i offentlig sektor

Det er stor åpenhet for å ta i bruk ny teknologi i den norske befolkningen. I tillegg når vi høyt opp på infrastrukturutbygging og digital tilgang. Offentlige digitale tjenester svarer imidlertid ikke godt nok på befolkningens behov. Digitaliseringen oppleves ofte som treg, lite brukertilpasset og forbindes med store kostnadsoverskridelser. Målet må være at det offentlige tilbyr befolkningen og næringslivet gode og effektive selvbetjeningsløsninger som kan brukes når det passer dem.

Digitalisering gir det offentlige muligheten til å gi innbyggerne gode offentlige tjenester gjennom å sette innbyggerne i sentrum på en helt ny måte. Digitale tjenester og ikke minst sammenkobling av ulike tjenester fra flere etater vil gjøre at offentlige aktører blir mer tilgjengelig og vil få økt effektivitet. Selvbetjeningsløsninger er også langt billigere enn manuell saksbehandling.

I dag har svært mange etater og tjenester utviklet parallelle systemer. En slik utvikling har skjedd gradvis og har derfor naturlige historiske årsaker. Det gir likevel utfordringer fordi store datasystemer ofte er kompliserte og dyre å videreutvikle eller integrere. Slike behov oppstår imidlertid når tjenester skal forbedres, eller det gjøres organisatoriske endringer. Vedtak om sammenslåing av kommuner eller sykehus kan like gjerne karakteriseres som digitaliseringsprosjekter. Da må det tas høyde for dette i bevilgninger og planlegging. Nye IT-systemer må lages så fleksible at de ikke hinder omorganisering i framtiden.

For å etablere en ny standard for digitalisering i offentlig sektor behøves en sterk strategisk aktør. Det er bl.a. et klart rom for at staten tar ansvar for fellesløsninger for hele forvaltningen slik som elektronisk ID eller digital postkasse. I tillegg er virksomheter og innbyggerne avhengige av at store systemer fungerer godt i samspill (f.eks datautveksling mellom NAV og Skatteetaten). Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) kan betegnes som statens IT-direktorat og er i en evaluering i 2014 vurdert til å havne på sidelinjen i store reform- og IT-prosjekter. DIFI bør tilføres sterkere virkemidler og bygge opp et sterkere kompetansemiljø slik at det blir den statlige strategiske aktøren det er behov for.

Evaluering av DIFI

Hvilke tiltak bør iverksettes for å forbedre digitale tjenester i offentlig sektor?

Teknologikunnskap i samfunnet

Digitale samfunn går igjennom et systemskifte knyttet til bl.a. arbeidsdeling, maktforhold, sårbarheter og personvern. Skal digital teknologi formes til beste for befolkningen, og skal samfunnet evne å ha gode offentlige debatter om temaet, krever dette rett kompetanse hos både innbyggere, næringsliv og offentlige aktører.

Ferdigheter i befolkningen

En stor andel av Norges befolkningen er på internett, men 25 prosent av den voksene befolkningen har likevel manglende eller svake IKT-ferdigheter. Hele 41 prosent av innvandrerbefolkningen har lav digital kompetanse. DIFI har estimert at vel en million innbyggere har utfordringer med å kommunisere digitalt med forvaltningen.

Tiltak digital deltakelse

Personer som ikke bruker IKT eller har lav kompetanse om IKT-bruk risikerer å bli ekskludert fra store deler av samfunnsutviklingen. De risikerer også i større grad å utsette seg for risiko som svindel o.l. fordi digital dømmekraft må læres. Digital Deltagelse 2017 er en strategi som skal styrke innbyggernes digital kompetanse og reduseres antall personer som ikke har vært på nett siste tre måneder fra 270.000 til 135.000 i løpet av fem år.

Et løft for digital deltakelse

Teknologikunnskap i politiske beslutninger

Det offentlige en viktig agent for å skape teknologiske standarder. Det krever teknologikunnskap i politikkutformende organisasjoner (departementer og etater). I dag har ikke de som tar beslutninger tilstrekkelig kunnskap til å trenge inn i de viktige spørsmålene knytte til bruk av teknologi.

Regjeringen har initiert et rådgivningsopplegg for å styrke strategisk IKT-kompetanse blant ledere i staten. Tiltaket er en oppfølging av at Gjørv kommisjonen som påpekte at potensialet i informasjons- og kommunikasjonsteknologi ikke har vært godt nok utnyttet. Her bør også DIFI ha en strategisk rolle.

Utdanning

Mangel på IKT utdannede er allerede i dag stor og går utover gjennomføringsevne og kontinuitet i mange prosjekter. Analyser gjort av Damvad viser at det vil være en betydelig økning i behovet for IKT utdannede. Underdekningen er anslått til å være 10.500 ubesatte stillinger i 2030. Samtidig er kvinneandelen lavere her enn i ingeniørutdanninger generelt. Kapasiteten i IKT-utdanningene må økes. Samtidig må frafallet reduseres. Se for øvrig eget kapittel om rekruttering til ingeniør- og teknologiyrker.

Livslang læring

Arbeidsgiverne har ansvar for å holde arbeidstakere i bransjen gjennom at de får tilstrekkelig kompetanseutvikling og videreutdanning. Mange arbeidstakere opplever at teknologien endrer seg for raskt til at de klarer å henge med, og dermed slutter til fordel for andre bransjer.

Det finnes en holdning om at IT-folk er så opptatt av det de holder på med at de hadde jobbet om de fikk lønn eller ikke. Enkelte arbeidsgivere utnytter dette, og overlater kompetanseutvikling i stor grad til den enkeltes fritid. Slik undergraves og tapes kompetanse vi har stort behov for.

Bestillerkompetanse

Felles for private og offentlige organisasjoner er at de ikke kan sitte på all IT-kunnskapen selv. Noe må også kjøpes inn eksternt. Derfor er det er nødvendig med bestillerkompetanse. Å bestille IT-systemer er noe annet enn å bestille lagervare. IT-systemer skal utvikles, tilpasses, implementeres og driftes og innebærer i stor grad også organisasjonsutvikling. Mangler man kompetanse på teknologi i bestillende virksomhet er det en fare for å havne i «leverandørens makt».

Det ble i 2004 vedtatt utbygging av nytt nødnett for politi, brann og helsevesen i Norge. Prosjektet har hatt store forsinkelser og kostnadsoverskridelser. Samtidig er det antydet at opprinnelig kostnadsestimat var urealistisk.

Teknologisk bestillerkompetanse er svært viktig for å få til gode IKT-prosjekter i offentlig regi. Bestillerkompetanse innebærer å ha kompetanse til å klare å uttrykke egne behov på en god måte, stille de riktige kravene, og evne å følge opp leveransene underveis.

Hvordan kan IKT-kompetansen i samfunnet styrkes?

 

Personvern og sikkerhet

 

Personvern

Personvernprinsippet innebærer at man ikke skal lagre flere data enn nødvendig, eller utover den perioden det i utgangspunktet er bruk for. Personvernprinsippet vil komme under stadig press etter hvert som alle biter av menneskers liv digitaliseres. Både myndighetenes behov for sikkerhet, og bedrifters kommersielle behov utfordrer personvernprinsippet.

NITO har vært opptatt av personvern og gikk imot innføring av Datalagringsdirektivet (DLD). En sentralt innvendig mot DLD var at personvernet sto i fare for å bli svekket som følge av et misforstått ønske om å øke innbyggernes sikkerhet. Argumentet om muligheten for redusert sikkerhet vil antagelig få økt kraft i takt med utvikling av mer avanserte metoder for innsamling av data.

Analyse av stordata (big data) samlet inn fra mobil- og internettbruk vil kunne bli brukt for å forutsi når det er risiko for at noen vil gjøre noe ulovlig. De som ønsker å begå lovbrudd kan imidlertid enkelt finne oppskrifter på hvordan man kan surfe anonymt. Masseovervåking fanger derfor først og fremst opp informasjon om innbyggere som ikke har gjort noe galt. Kunnskapen om at man blir overvåket kan samtidig få lovlydige personer til å endre handlingsmønster.

Chillingeffekten betyr at innbyggerne opplever frykt knyttet til masseinnsamling av personopplysninger, og at man avstår fra å benytte seg av en del fundamentale rettigheter i demokratiske samfunn. Det er eksempler fra Tyskland som tyder på at implementering av DLD gjorde befolkningen mindre villig til å kontakte deler av det offentlige tilbudet de oppfattet som stigmatiserende, slik som rustelefon o.a.

Nettaktørers datainnsamling og analyse av store datamengder (såkalt big data) er sterkt voksende trend og har et svært stort kommersielt potensiale. En hel rekke såkalt metadata registreres, analyseres, kobles og selges videre evt. brukes til utvikling av eget selskap.

De store utenlandske aktørene som Facebook, Google, Apple mv. er drivende i denne utviklingen der slike data kan selges i form av reklameeksponering ut fra en brukerprofil basert på dine registrerte data.

I Norge har Dagens Næringsliv avslørt at Schibsteds innloggingstjeneste SPiD samler svært mye data om den enkelte bruker for så å kategorisere etter aktivitet, adferd og interesser. Konsekvensen av utviklingen er at aldri har så mange visst så mye om oss som de ressurssterke nettsidene gjør.

Kunnskapen om hva slags informasjon som registreres er lav i befolkningen. Datatilsynet sier at det i seg selv er et problem at innsamlingsmetodene (algoritmene) er så kompliserte at selv ikke profesjonelle forstår hvordan data samles inn, hvilke data det gjelder og hva det brukes til.

NITO mener det bør være svært enkelt for den enkelte forbruker å få innsyn i hvilke data som er lagret om seg selv. I Estland eier innbyggerne sine egne data, noe som gjør at all informasjon er koblet sammen, samtidig som all innhenting av denne informasjonen logges. Det kan være behov for strengere lovgiving for at forbrukeren selv skal kunne eie sine data.

Hva er de viktigste tiltakene for et godt personvern?

Hvordan kan vi få til et godt personvern og samtidig benytte mulighetene ved digitale samfunn?

Digital sikkerhet

At IKT gjennomsyrer samfunnet betyr at vi blir svært avhengig av at teknologien fungerer. Digital sikkerhet er helt grunnleggende for at befolkningen skal ha tillit til digitale løsninger. Det har vært sagt om digital sårbarhet at mangel på kompetanse er den største sårbarheten.

IT-sikkerhet innebærer bl.a. at IT-systemer bare er tilgjengelig for de som skal ha tilgang. Like viktig er det imidlertid at brukere av IT-verktøy er bevisst på muligheten for å bli lurt. Arbeidstakere baserer seg i dag på bruk av mobile enheter i mange sammenhenger. Arbeidsgiver har imidlertid ikke full kontroll over hva som lastes ned på mobilen. Arbeidstaker bruker mobilen privat og laster relativt ukritisk ned apper som betales for i form av å dele egen informasjon. Svært få har kontroll på hva appen faktisk henter av informasjon, og sensitiv bedriftsinformasjon som ligger på mobilen kan dermed enkelt hentes av andre.

Som arbeidstaker kan man tilsvarende være utsatt for overvåking. Den teknologiske utvikling gir arbeidsgivere stadig nye muligheter til å innhente opplysninger ut over det som er nødvendig for å oppfylle arbeidsavtalen. Arbeidsgivers rammer for innsyn i, og bruk av, opplysninger om den enkelte er regulert i personopplysningsloven med tilhørende forskrift. Innhenting av personopplysninger må begrenses til de opplysninger som er nødvendige for at arbeidsgiver skal kunne oppfylle sitt arbeidsgiveransvar.

Hva kan NITO gjøre for å bidra til lavere digital sårbarhet i samfunnet?

 

Samferdsel

Samferdsel påvirker folks hverdag og næringslivets verdiskaping gjennom varetransport og tilgang på arbeidskraft. Både person- og godstransport forventes å øke fremover som følge av befolkningsvekst, økonomisk utvikling og globalisering. Prioriteringer i sektoren er basert på politikk lokalt, nasjonalt og i EU, og forhåpentligvis solide faglige vurderinger.

Ingeniører og teknologer har bokstavelig talt bygget og utviklet det norske samfunnet. Den teknologiske utviklingen går raskt, den byr på større kompleksitet, flere muligheter og økte kostnader. Klimaendringer utfordrer transportsystemet. Flere yrkesgrupper, som samfunnsplanleggere, økonomer og landskapsarkitekter, er engasjert i samferdselssektoren. I den konteksten kan det være interessant å reflektere over vår yrkesgruppes innflytelse og plass i dag. Er ingeniørene og teknologene fremdeles en del av «gullrekka»?

Politiske føringer

Nasjonal transportplan er Stortingets hovedverktøy for langsiktig prioritering og samferdselssatsing. Nasjonal transportplan for perioden 2018-2029 skal behandles i Stortinget i 2016/2017, og NITO deltar i transportetatenes referansegruppe. Fremkommelighet, transportsikkerhet, klima og miljø blir målområder for transportsystemet. Regjeringen arbeider dessuten med en Stortingsmelding om trafikksikkerhet.

«Det er gøy å klippe snorer, men jeg mener det er mest ansvarlig å vedlikeholde den infrastrukturen vi allerede har» Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen, april 2015

Transportsektoren er en betydelig bidragsyter til utslipp av klimagasser, og utviklingen mot lavutslippssamfunnet krever endringer i transportpolitikken. Sektoren står i dag for en tredjedel av norske utslipp, det utgjør rundt 17 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Regjeringen foreslår at Norge innen 2030 kutter klimagassutslippene med minst 40 prosent, basert på EUs rammeverk.

Befolkningsveksten i de norske byene er blant de høyeste i Europa, og Stortingets mål er at veksten i persontransporten skal tas med kollektivtiltak, sykkel og gange. Gjennom bymiljøavtaler skal staten bidra til helhetlig innsats og virkemiddelbruk i de største i byene. Regjeringen vil gjøre flere endringer i organisering og finansiering av sektoren. Nytt veiselskap, mer offentlig-privat samarbeid og jernbanereform er blant løsningene.

Vedlikeholdsetterslepet for jernbane og veg er omfattende. NITO mener vedlikehold og utbedring av eksisterende infrastruktur må prioriteres. Staten bør også ta et større ansvar for kvaliteten på fylkesvegene. Dette er nødvendig blant annet fordi transportsystemet skal rustes for klimaendringer.

Hvordan kan NITO engasjere seg sterkere i samferdselsdebatter lokalt og nasjonalt?

Klimagassutslippene fra transportsektoren må reduseres

I byområder er fremkommelighet og luftkvalitet allerede utfordret. De ni største norske byene forventer en befolkningsvekst på nesten 40 prosent innen 2050, og areal- og transportplanleggingen blir vesentlig. Oslo har klart nullvekst i vegtrafikken i perioden 2007-2013 gjennom offensiv satsingen på kollektivtrafikk. Når det gjelder godstransporten, er vegnettet en stadig sterkere konkurrent til både sjø og jernbanetilbudet, også for de lengre transportene.

Visste du at
  • Hvert døgn passerer 2700 lastebiler over Svinesund.
  • Mellom Østlandet og Nord-Norge er jernbanen tilnærmet enerådende for godstransport.
  • For eksempel ble 127.000 tonn fersk laks og ørret fraktet med tog fra Narvik til Oslo via Sverige i 2013.
  • Eksport av fersk fisk med lastebil er totalt sett i kraftig vekst.

    (Kilde: NTP-utredning)

Transportbehov, transportform og energibruken i sektoren må påvirkes. Sannsynligvis trengs en blanding av både gulrot og pisk i virkemiddelbruken. Insentiver kan stimulere til endringer, deriblant overgang til lav- og nullutslippskjøretøy. Elbilbruken er illustrerende. Avgiftsfritak, kjøring i kollektivfeltet og gratis parkering har medført 50.000 registrerte elbiler i Norge.

Innovasjon kan skape mer miljøvennlig transport – og arbeidsplasser. Energikrevende fergedrift er i utvikling. LNG benyttes som energibærer for et fåtall ferger i Norge, og verdens første batteridrevne ferge trafikkerer Sognefjorden. Hos teknologibedriften Wärtsilä på Stord tas et nytt skritt på veien mot elektrifisering av skipsfarten. De tester et system for trådløs lading av batteridrevne skip. Nysgjerrigheten på om den nye teknologien for lading av elektriske biler og busser også kunne brukes på sjøen var starten for dette forskningsprosjektet.

Hvordan kan vi redusere klimagassutslippene fra samferdselssektoren, og samtidig bedre fremkommeligheten for personer og gods?

Hva bør NITO vektlegge i debatten om reduserte utslipp fra transportsektoren?

Hvordan skal byene nå transportmålene om nullvekst i trafikken?

Ingeniørenes og teknologenes rolle

«Det er grunn til å tro at neste Nasjonal transportplan blir et gjennombrudd for bruk av ITS – intelligente transportsystemer. Vi ber om at det lages konkrete forslag til utbygging av ITS-tjenester for både person- og godstransport som bidrar til å nå transportpolitiske mål. Det skal legges vekt på hvordan ITS kan bidra til miljøriktig transport i byområdene, attraktiv kollektivtransport, tjenester for varedistribusjon, bedre utnyttelse av kapasitet i transportsystemet samt trafikksikkerhet.»

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen om føringer i NTP, mai 2015

Første halvdel av 1900-tallet var jernbanens gylne tidsalder med storstilte utbygginger. Fra 1960 har det vært en rivende utvikling i vegtransporten. Kjerreveger ble gradvis erstattet med moderne veger, broer, tunneler – og undersjøiske anlegg. Ingeniørens erfaring og kjennskap til «beste praksis», norsk topografi og klima, kombinert med kunnskap og interesse for utvikling innen metoder, materialer og maskiner, var grunnlaget for den moderne norske infrastrukturen.

Teknologiens rolle for å håndtere utfordringene på transportområdet poengteres i arbeidet med ny nasjonal transportplan. Løsningene, som ingeniøren og teknologen forhåpentligvis skal sette ut i livet, omfatter blant annet kjøretøyteknologi og systemer for overvåking av infrastruktur, trafikkstyring, beredskap og smartere godsdistribusjon. NITO støtter denne utviklingen, slik ingeniører og teknologer alltid har støttet positive tekniske nyvinninger.

Et eksempel er satsingen på ERTMS. European Rail Traffic Management System er basert på EUs politikk om teknisk harmonisering av jernbanen i Europa. Signalsystemet er et teknologiskifte som berører kritiske sikkerhetsfunksjoner og medfører en helt ny måte å fremføre tog på, uten fysiske signaler langs sporet.

Teknologien er utviklet av europeiske leverandører. I Norge åpner første delstrekning med ERTMS i 2015, og utrullingen skal fullføres innen 2030. Imidlertid vil utfordringene ved implementering på Saltfjellet være annerledes enn de man møter på høyhastighetsstrekninger i Mellom-Europa. Hensikten er likevel den samme som tidligere: Frakte personer og gods mest mulig effektivt og sikkert. Og ingeniørens oppgave er i prinsippet som alltid: Anvende ny teknologi på bakgrunn av kjennskap til dagens systemer, regelverk, forskrifter og lokale forhold.

Hvilken rolle skal ingeniøren og teknologen ha ved valg, implementering og bruk av ny teknologi og nye metoder i transportsektoren?

Hvordan vektlegges ingeniørens og teknologens teoretiske kunnskap og erfaringskompetanse når problemer oppstår i samferdselsprosjektene?

Rekruttering = realisering

All infrastruktur skal rustes for tøffere klima. Det påvirker planlegging, prosjektering, bygging, drift og vedlikehold. Ny teknologi skal implementeres og klimautfordringen i sektoren løses. Økningen i større samferdselsprosjekter og planvolum de siste årene er markant, som Intercity-utbyggingen på Østlandet og fjordkryssingene i Rogaland. Fellesprosjekter mellom veg og jernbane skal planlegges og verdens lengste broforbindelse tegnes. Ingeniører og teknologer har med andre ord et spekter av spennende oppgaver i vente!

Transportetatene erfarer imidlertid rekrutteringsutfordringer. Det gjelder både tilgang på spisskompetanse og kapasitet til å gjennomføre planer innenfor en del tekniske fagområder. Avhengigheten av konsulenter i ulike roller øker og fordyrer. En annen konsekvens er at personer med andre kvalifikasjoner ansettes i ingeniørstillinger. Når unge ingeniører har fått erfaring, trekkes flere av dem mot jobber i næringslivet.

På rett spor

På rett vei

Regjeringen vil gjennomføre flere reformer. Et nytt veiselskap skal få ansvar for gitte strekninger, og innenfor jernbanen foreslås omfattende omorganiseringer og konkurranse. Dette kan gjøre sektoren mer attraktiv og effektiv, men også bidra til å forsterke konkurransen om tilgang på fagkompetanse i statlig regi. Staten må være en attraktiv arbeidsgiver for å realisere samferdselssatsingen. Produktivitetskommisjonen har for øvrig påpekt potensial for økt produktivitet og samfunnsnytte av investeringene i sektoren. Å bruke statlige planer ved større prosjekter mener NITO vil bidra til mer rasjonell planlegging og prosjektgjennomføring. Samfunnsøkonomisk nytte og mer effektiv ressursbruk er en føring i arbeidet med ny Nasjonal transportplan.

Kompetente fagmiljøer er avgjørende for å ivareta og utvikle samferdselen i Norge. NITO mener det er nødvendig å kartlegge behov for og tilgang på kompetanse for å gjennomføre Nasjonal transportplan. Slik kan behov for tiltak innenfor rekruttering og utdanningstilbud identifiseres. Denne problemstillingen er tatt opp med myndighetene.

Hvilke tiltak bør iverksettes for å sikre rekruttering og tilgang til kvalifisert teknisk kompetanse i ulike deler av sektoren?

Hva kan henholdsvis NITO, arbeidsgiverne og myndighetene gjøre for å få flere ingeniører og teknologer til å velge samferdselssektoren slik at Stortingets ambisjoner kan realiseres?

Hvilke tiltak kan gjøres for å bruke ressursene i samferdselssektoren optimalt, og derved øke produktiviteten?

 

Energi og klima

Norge som energinasjon

Verdens energiforbruk er økende. Samtidig må de globale klimagassutslippene reduseres kraftig. Norge er verdens 7. største oljeeksportør og 2. største nettoeksportør av naturgass. I tillegg er vi verdens 6. største produsent av elektrisitet fra vannkraft, og potensialet for vindkraft er av de største i Europa.

Våre energiressurser og ikke minst den kompetansen vi har utviklet gir oss en viktig rolle som internasjonal leverandør av energi. Norge trenger en helhetlig politikk for langsiktig verdiskaping basert på våre rike energiressurser, hvor energibehov/forsyningssikkerhet, klimahensyn og næringsutvikling ses i sammenheng.

EUs energiunion skal føre EU nok et skritt nærmere en felles energipolitikk og et felles energisystem. Vi vet foreløpig ikke hvor stor del av det nye regelverket som vil bli gjeldende i Norge, men energiunionen vil utvilsomt få stor betydning. EU får en stadig viktigere rolle i norsk energi- og klimapolitikk, og Norge trekkes frem som en viktig samarbeidspartner når det gjelder olje og gass.

Olje-, gass- og leverandørindustrien

Petroleumsvirksomheten er Norges største næring målt i verdiskaping, statlige inntekter, investeringer og eksportverdi. De totale inntektene fra sektoren utgjorde i 2013 27 prosent av statens samlede inntekter, og næringen skaper ringvirkninger både lokalt og regionalt. Måten vi forvalter de enorme petroleumsinntektene på sikrer også at de kommer hele folket til gode – både dagens og framtidige generasjoner.

I følge IRIS -International Research Institute of Stavanger- sin rapport Industribyggerne 2015 var det i 2014 rundt 330.000 ansatte i petroleumsrelatert virksomhet, hvorav 186.000 i direkte petroleumsrelaterte virksomheter (operatørselskap og leverandører) og 143.000 i indirekte petroleumsrelaterte virkomheter (leverandører av generelle varer/tjenester som transport, finans osv). Dette tilsvarer nesten 13 % av alle bosatte sysselsatte.

Av de ansatte i direkte petroleumsrelatert virksomhet var 39.000 leverandøransatte rettet mot eksportmarkedet, i underkant av 25 % av samlet sysselsetting i leverandørindustrien.

Norge har en høykompetent og internasjonalt konkurransedyktig leverandørindustri. Alle fylker og nesten alle kommuner i Norge har innbyggere som er sysselsatte i petroleumsnæringene eller i petroleumsrelaterte næringer.

Utfordringer for næringen

Petroleumsrelatert industri er inne i en krevende periode. I 2012 og 2013 sendte oljeselskapene alle utbygginger på norsk sokkel ut av Norge, og det har vært fokus på norske offshoreverfts konkurranseevne. Lave oljepriser og en betydelig aktivitetsnedgang, utgjør en stor utfordring for industrien.

Den norske leverandørindustrien omsatte i 2013 for 524 milliarder kroner og er Norges nest største næring målt i omsetning, etter salget av olje og gass. Leverandørindustrien omfatter selskap som leverer olje- og gassrelaterte produkter eller tjenester til oppstrøms olje- og gassindustri, enten direkte til oljeselskapene eller til andre leverandørbedrifter.

Norge opplever for tiden en dramatisk nedbemanning i leverandørindustrien. Det meldes om stillingskutt i oljebransjen på i størrelsesorden 15.000 stillinger (DnB Markets april 2015). Mange av de varslede nedbemanningsprosessene er ennå ikke gjennomført, og antall nedbemannede vil fortsette å stige.

Selv om ledigheten stiger fra lave nivåer er NITO bekymret for hvilke utslag og ringvirkninger nedbemanningene vil ha for den enkelte, for kompetansen i næringen, for lokalsamfunnet og for andre næringer etter hvert som oppsigelsene blir en realitet for store grupper ansatte.

NITO har om lag 10.000 medlemmer i petroleumsrelatert industri. Vi er bekymret for at nedbemanningene skjer for raskt, og at næringen mister spisskompetanse som trengs når nye prosjekter skal bygges ut. Olje- og energidepartementet lover 51.000 årsverk i forbindelse med utbyggingen av Johan Sverdrup-feltet. Dette illustrerer behovet for kompetanse framover.

Det er behov for mer forutsigbarhet og stabilitet i olje- og gassnæringen. Hva kan gjøres for å dempe svingningene i aktivitetsnivå og sysselsetting i næringen?

Hva kan gjøres for å beholde spisskompetansen i de sterkest berørte regionene?

Standardisering, innovasjon og teknologiutvikling

Knapt halvparten av ressursene på norsk sokkel er utvunnet, men mange av feltene har passert utvinningstoppen og deler av norsk kontinentalsokkel kan karakteriseres som en moden petroleumsprovins. Dette, sammen med forventninger om et gradvis lavere aktivitetsnivå fremover, tilsier at næringen står overfor et behov for omstilling både med hensyn til kapasitet innenfor enkelte deler av virksomheten og valg av teknologiske løsninger.

Petroleumsnæringen i Norge er svært kompetent. Ny teknologi har vært viktig for å oppnå høyest mulig verdiskaping og miljøvennlig utnyttelse av ressursene på den norske kontinentalsokkelen. Teknologi utviklet på norsk sokkel har også gitt leverandørindustrien i Norge en konkurransefordel internasjonalt. Teknologiutvikling vil også være en viktig faktor fremover, bl.a. for å redusere kostnadene og derigjennom generere ny lønnsom aktivitet. Satsing på prosjektrettet teknologiutvikling kan bidra til å finne kostnadseffektive løsninger for videre utvikling av norsk sokkel. Bidrag fra myndighetene til prosjektrettet teknologiutvikling er særlig viktig i en situasjon hvor forsknings- og utviklingsaktiviteter har vært en av de postene som både oljeselskaper og leverandørselskaper har måttet kutte i pga. dårlig inntjening.

NITO mottar signaler om unødig byråkratisering og krav til dokumentering som bidrar til negativ konkurransevridning for norsk olje- og gassvirksomhet. Forenkling og oppdatering av NORSOK og internasjonale standarder som bidrar til å senke kostnadene og øke produktiviteten på norsk sokkel fremheves som et viktig tiltak. Samtidig må viktige krav til høye HMS standarder ivaretas. Hele bransjen har det siste året jobbet hver for seg med kostnadsbesparelser.

Hvordan kan teknologiutvikling på norsk sokkel/i norsk petroleumsnæring stimuleres?

Ny teknologi som innebærer automatisering av arbeidsoppgaver venter på å bli tatt i bruk. Dette stiller oss også overfor utfordringer, bl.a knyttet til standardisering: Hvordan kan bransjen/næringa i tilstrekkelig grad klare å samarbeide på tvers for å dele på kostnader for å kunne satse på ny teknologi og effektivisering av operasjonene?

Petroleumsvirksomhet i nordområdene

Olje- og gassnæringen er en vesentlig bidragsyter til finansieringen av velferdssamfunnet og til industriell utvikling av hele landet, og vil være det også framover. Tidligere undersøkelser har også vist at NITOs medlemmer er positive til utbygging i Lofoten, Vesterålen og Barentshavet.

NITO har i innspill til forvaltningsplan for nordområdene fremhevet at utvinning av petroleumsressurser i nord vil få stor betydning for sysselsetting, verdiskaping og kompetanseutvikling i regionen og landet for øvrig. Vi har gått inn for konsekvensutredninger i Barentshavet, Lofoten og Vesterålen, fordi vi mener konsekvensutredning er avgjørende for å vurdere de samlede konsekvenser for miljø, naturressurser og samfunn på en åpen og demokratisk måte.

NITO har vært opptatt av miljøperspektivet ved petroleumsvirksomhet og næringens sameksistens med andre næringer (spesielt fiskeri) og beredskap. NITO har ikke ønsket at det legges opp til varig vern, ettersom det innebærer at man låser områder for all fremtid uavhengig av teknologiutvikling og evt andre miljøfremmende tiltak. NITO har imidlertid understreket at petroleumsvirksomhet i nordområdene må underlegges strenge miljøkrav opplevd, og det må sikres en godt utbygd oljevernberedskap.

Bør NITO fortsatt gå inn for utvinning av petroleumsressursene i nord? Begrunn svaret. Hvis ja: bør NITO stille mer omfattende miljøkrav og krav til sikkerhet og beredskap ved utvinning i nord, og i så fall hvilke?

Hvordan kan man sørge for at landsdelen sikres de sysselsettingsmessige gevinstene ved utvinning av olje og gass i nordområdene?

Energiforsyningen

Kraftforsyningen utgjør kritisk infrastruktur, og sikker energiforsyning er en forutsetning for at et moderne samfunn skal fungere. NITO har nærmere 3000 medlemmer innen energiforsyningen, og vi er dermed den neste største fagorganisasjon på dette feltet.

Elektrisitetsproduksjonen i Norge var 134 TWh i 2013. Av dette ble om lag 129 TWh produsert i vannkraftverk, 1,9 TWh i vindkraftverk og 3,3 TWh i gasskraftverk og andre varmekraftverk. Den gjennomsnittlige elektrisitetsproduksjonen har vært om lag 135 TWh/år de siste 15 årene.

99 prosent av all kraftproduksjon i Norge kommer fra vannkraft. Vannkraften har mange fordeler – den er fornybar, ren, pålitelig, fleksibel og produserer billig energi i generasjon etter generasjon.

NITO mener landets vannkraftressurser skal være i offentlig eie og forvaltes til beste for fellesskapet og storsamfunnet. De offentlige eierne må gjennom et aktivt eierskap bruke sin innflytelse til å sikre kontinuerlig oppgradering, modernisering og utbygging av vannkraftforsyningen.

Norsk energiforsyning står overfor store utfordringer de nærmeste årene, knyttet til bl.a. behov for investeringer, kostnadseffektivitet i systemet og strengere krav til forsyningssikkerhet og beredskap.

Det moderne samfunnet stiller store krav til stabil og sikker forsyning av strøm. Ingeniørene og teknologene har en nøkkelrolle i en trygg og stabil energiforsyning. Men kraftnettet er sårbart for eksterne påkjenninger som ekstremvær, ulykker, slitasje og press på kapasiteten i linjene. Utfall, det vil si når strømmen blir brutt, kan sette liv og helse i fare og er dessuten svært kostbart. Et langvarig strømbrudd vil lamme vårt moderne samfunn totalt.

Selv om investeringstakten er økende, og både sentralnett og regionalnett står foran store oppgraderinger i årene som kommer, mener NITO at forsyningssikkerheten flere steder i landet ikke er god nok. I den varslede stortingsmeldinga om energipolitikken må forsyningssikkerhet bli sett i sammenheng med kraftutbygging, klimapolitikk, fornybar energi mv. Det er viktig at prosjekter som styrker forsyningssikkerheten blir realisert.

Selv om man bygger nett for å løse problemer med effektsvikt og kraftunderskudd, vil det alltid være hendelser det ikke er mulig å gardere seg i mot. NITO mener at kompetanse om lokale forhold og det å kjenne sitt eget nett er svært viktig. Det er bekymringsverdig at så mange nettselskaper har kvittet seg med egen kompetanse på drift og vedlikehold av både kraftstasjoner og nett. NITO mener det er viktig å opprettholde kompetanseforskriften for elforsyningen.

Hvordan kan innføring av ny teknologi bidra til et bedre og mer effektivt overføringsnett og infrastruktur?

Hva er de viktigste tiltakene for sikker energiforsyning i hele landet?

Ny fornybar energi

Norge er i en særstilling når det gjelder fornybar energi ved at rundt halvparten av energien vi bruker er elektrisitet fra fornybare energikilder. Videre har Norge har et stort potensiale for ny fornybar energi. Vind, sol, bio og bølgekraft er alle alternative kilder til ny energi som har betydelige utbyggingsmuligheter.

Hvordan er norsk næringsliv posisjonert for å ta markedsandeler i et globalt marked innen fornybar energi og miljøteknologi? Menon Business School sin rapport «Fornybar energi og miljøteknologi i Norge – Status og utvikling 2004-2013» viser at Norge har et stort potensial som leverandører i fremtidens lavutslippssamfunn. Norske bedrifter har en unik kompetanse og posisjon for å ta del i et voksende globalt marked. Samtidig er det utfordringer. Næringene har en lavere vekst enn andre næringer i Norge, opplever usikre rammebetingelser og at risikovillig kapital i liten grad er tilgjengelig i Norge.

Ved målrettet bruk av virkemidler og forutsigbare rammebetingelser kan regionale og nasjonale myndigheter – i samspill med næringene – bidra til at fornybar energi og miljøteknologi blir internasjonalt ledende og fremtidsrettede kunnskapsnæringer.

For dårlige rammebetingelser sammenlignet med konkurrentene og mangel på risikokapital gjør at Norge risikerer teknologilekkasje av tidligfaseteknologier: I stedet for en videreutvikling av lovende teknologier i Norge, risikerer vi videreutvikling og industrialisering av norskutviklede teknologier i andre land.

Norsk petroleumsnæring skal videreutvikles, og NITO mener at kompetansen og teknologiutviklingen i olje- og gassindustrien kan komme ny fornybar-industrien til gode. NITO er opptatt av å synliggjøre kompetansen som finnes i petroleumssektoren, og at teknologien og kompetansen innen sektoren blir kjent for og brukt i andre sektorer, f eks gjennom en teknologioverføringsordning som kan bidra til det grønne skiftet.

Hva skal til for å øke takten i utbygging av ny fornybar energi i Norge?

Hvordan kan vi stimulere til at kompetansen og teknologiutviklingen i olje- og gassindustrien kommer ny fornybar-industrien til gode?

Kompetanse

Energiforsyningssektoren er en kompetansenæring som krever at menneskene og teknologien er i stadig utvikling. Det er helt avgjørende at kunnskap og kompetanse opprettholdes, videreutvikles og rekrutteres for at denne bransjen også i fremtiden skal levere en trygg og stabil energiforsyning. NITO har i lengre tid uttrykt bekymring for at kraftbransjen, både produsenter og nettselskaper, sliter med rekrutteringen av ingeniører. NITOs medlemmer Innen energibransjen/kraftforsyningen har en gjennomsnittsalder på over 50 år, og rekruttering til bransjen har vært utfordrende. Oppbygging og vedlikehold av kompetansen innen næringen fremover vil derfor være avgjørende.

NHOs Kompetansebarometer 2015 viser at Energi Norges medlemsbedrifter har et stort udekket behov – de mangler medarbeidere på en rekke områder. Yrkesfag og ingeniørfag topper listen over hvilken kompetanse det er størst behov for.

Hva kan gjøres for å stimulere rekrutteringen av ingeniørkompetanse i energibransjen?

Digitalisering

Digitaliseringen innen energiforsyningen er godt i gang – og massiv digitalisering vil på sikt forandre vilkårene for hele kjeden; fra produksjon, salg og transmisjon til kjøp og forbruk av energi.

Smart grid er en betegnelse på hvordan strømnettet kan ta i bruk IKT for å utnytte infrastrukturen bedre. Smarte energisystemer kan være en del av løsningen for reduserte klimautslipp, og kan ifølge SINTEF bli en teknisk revolusjon som er minst like omfattende som introduksjonen av mobiltelefonen. Siden strøm er ferskvare må all strøm brukes med en gang den er produsert. Med smart grid vil strømforbruket kunne tilpasses fordi forbruk og produksjon kobles sammen via internett. Dette gir mye bedre informasjon om forbruk og pris. Forbrukerne vil merke dette ved at det skal installeres AMS målere i alle sikringsskap innen 2017. I tillegg til redusert el-forbruk vil det bli lettere å dekke strømforbruket med sol, vind og bioenergi fordi samfunnets totale strømforbruk vil spres bedre utover døgnet.

Erfaringer bl a fra Sverige viser imidlertid at digitalisering og ny teknologi kan være utfordrende for selskaper. Implimenteringen av teknologien kan forsinkes dersom selskapene ikke har kompetanse eller evne til omstilling. Det er en risiko for at etablerte forretningsmodeller i sektoren hemmer innovasjonstakten, og at nye forretningsmuligheter knyttet til digitalisering ikke utnyttes.

Hvordan skal kraftsektoren evne å omstille seg for å ta i bruk ny teknologi som gir effektivisering og bedre tjenester til forbrukerne?

Hva kan myndighetene bidra med for å stimulere digitalisering innen energiforsyningen?

Klimautfordringen

NITO anerkjenner FNs Klimapanels hovedkonklusjoner og mener at Norge som energinasjon må ta sin del av ansvaret for å løse klimautfordringen.

En omstilling til et lavutslippssamfunn er nødvendig, og NITOs medlemmer vil være sentrale i denne prosessen. NITO støtter regjeringens ambisjoner i Klimameldingen (Meld St 13 2014-2015)om å kutte 40 prosent av klimagassutslippene innen 2030, samt hovedgrepet til regjeringen om å inngå en avtale med EU om en felles oppfyllelse av reduksjonsmålene basert på EUs klimarammeverk.

EU er en sentral pådriver for utslippsreduksjoner, og Norge er allerede knyttet til EUs klimakvotesystem. En felles oppfyllelse av klimaforpliktelsene gir helhet og legger til rette for fleksibilitet og et effektivt regime for utslippskutt i Europa. Det kan også bidra til forutsigbarhet i næringspolitikken, og sikre samme rammevilkår for industrien.

Karbonbasert energi vil være en viktig del av verdens energimiks i flere tiår enda. Skal dette forenes med nødvendige kutt i klimagassutslipp må fangst og lagring av CO2 i stor skala realiseres, eksisterende teknologi for klimagassutslipp må tas i bruk og ny teknologi utvikles. Det må også etableres en pris på CO2-utslipp som gjør at kull erstattes av gass.

Norsk industri er blant verdens reneste, men kan fortsatt bli bedre. Konkurranseevnen kan sikres gjennom strenge miljøkrav som insentiv til utvikling av industrien, basert på god tilgang av høy kompetanse og verdensledende teknologi. Det å forhindre utflytting av industri til land som stiller færre miljøkrav, og dermed har mer forurensende industri, er imidlertid også et bidrag for å bremse den globale oppvarmingen. Vi skal redusere norske klimagassutslipp, men vi skal også unngå karbonlekkasje – og sikre norske arbeidsplasser

Innen kvotepliktig sektor, som omfatter virksomheter innen kraftproduksjon og industri, er bedriftene innen EU underlagt samme regelverk, fastlagt gjennom EUs kvotedirektiv. Her er det viktig at norske myndigheter fokuserer på tiltak som støtter teknologiutvikling og klimavennlige investeringer. De mulighetene som finnes til å støtte innovasjon og utvikling må benyttes.

Miljøteknologiordningen og klimateknologifondet bør styrkes. NITO er også opptatt av at CO2-kompensasjonsordningen, som bidrar til forutsigbarhet når virksomhetene skal ta sine langsiktige investeringsbeslutninger, videreføres.

Klimapolitikk må bli god næringspolitikk. Norsk næringsliv har gode forutsetninger for å være i front på klima, men det krever tilrettelegging fra myndighetenes side. Miljøteknologi må derfor stå sentralt i næringspolitikken, sammen med en målrettet satsing på forskning og utvikling av ny fornybar energi.

Rammebetingelsene for testing og utprøving av ny teknologi må forbedres, og innen fornybarpolitikken må det etableres markeder for å sikre framtidig verdiskaping. Ikke minst bør Norge satse sterkt på investeringer i utdanning og forskning som kan bidra til realisering av miljøvennlig og fremtidsrettet teknologi. NITO mener det offentlige må ta større ansvar for å sikre den nødvendige miljø- og klimakompetanse og fagmiljøer.

For å nå nødvendige og ambisiøse klimamål må samfunnet dreies inn mot mer miljøvennlige løsninger i alle sektorer. Dette vil kreve store omstillinger både for samfunnet som helhet og for den enkelte borger – og arbeidstaker. Rettferdig omstilling krever samarbeid mellom fagbevegelsen, arbeidsgivere og lokale og nasjonale myndigheter.

Teknologiske løsninger på klimautfordringer og redusert bruk av fossil energi er oppgaver for ingeniører og teknologer. NITOs medlemmer kan analysere, konstruere og sørge for at tekniske løsninger blir implementert. Ingeniører og teknologer kan bidra til energieffektive produksjonsprosesser, energihus, kjøretøy med lavt forbruk og andre kreative løsninger.

NITO mener dialogen mellom partene i arbeidslivet og myndighetene må styrkes i arbeidet med å skape et lavutslippssamfunn, basert på et grønt arbeidsliv. Samtidig ligger det store muligheter for næringslivet i omstillingen til lavutslippssamfunnet, og den nasjonale klimapolitikken kan og må bidra til verdiskaping og arbeidsplasser.

Hvordan kan ingeniørenes og teknologene bidra til å løse klimautfordringen?

Har du/dere innspill til konkrete tiltak for å redusere klimagassutslipp?

Hva er de viktigste klimautfordringene i din/deres bransje? Hvilke muligheter kan omstilling
mot mer klimavennlige tjenester og produksjon gi for den bransjen du/dere jobber i?

 

Helse

Bedre kvalitet og nye løsninger i helsesektoren

Helse- og velferd er den største posten på Statsbudsjettet. NITO ønsker å bidra i spørsmål knyttet til kvalitet i helsetjenesten, nye medisinske og velferdsteknologiske løsninger, nyskapning og velferdsutvikling.

Noen trender avspeiler seg. Statistisk sentralbyrå har beregnet at Norge med dagens organisering innen helse- og omsorgstjenestene vil trenge nesten dobbelt så mange årsverk fra 2010 til 2060. Dagens og morgendagens pasienter og brukere blir mer sentrale i avgjørelsene rundt sin egen behandling enn tidligere. De har mer kunnskap om egen sykdom og stiller større krav til helsetjenesten enn tidligere.

NITO organiserer om lag 78.000 ingeniører, bioingeniører og teknologer. Medlemmene spiller en viktig rolle i utvikling av produkter, tjenester og teknologiske løsninger som brukes innenfor helseområdet. Ingeniørene har en vesentlig rolle i å utvikle, dimensjonere, bygge og drifte innenfor dette området. Vi har kunnskap om hvilke krav morgendagens helsetjeneste vil stille til faglig kompetanse og oppgavefordeling mellom ulike yrkesgrupper. Dette gjør oss i stand til å delta i helsedebatten.

Hvilke problemstillinger bør NITO være mest opptatt av i helsepolitikken? Begrunn svaret!

NITOs yrkesaktive medlemmer i helsesektoren arbeider i sykehusene (Spekter), statlig, kommunalt og privat avtaleområde. Bioingeniørene utgjør den største andelen. I tillegg organiserer vi radiografer, stråleterapeuter, ortopediingeniører, perfusjonister, medisinsk teknisk personell , IKT ingeniører og andre.

Det er et økende antall ingeniører og teknologer som arbeider innenfor helsesektoren i takt med at anvendelsen av teknologi øker.

Det anslås at NITO har ca. 7000 medlemmer i helserelatert arbeid, hvorav bioingeniørene utgjør ca. 5500 medlemmer. I tillegg kommer medlemmer som arbeider med velferdsteknologi.

Kompetanse

Behovet for høyt spesialiserte tjenester i helsesektoren øker. En aldrende befolkning og en økning i livsstilsrelaterte sykdommer tilsier at det blir flere pasienter med diabetes, kols og andre kroniske sykdommer, samt pasienter med sammensatte lidelser. Vi står også overfor utfordringer knyttet til antibiotikaresistens og spredning av gamle og nye virussykdommer. Dessuten har antallet nye krefttilfeller i Norge økt jevnt de siste 20-30 årene, og man forventer en tilsvarende økning i hvert fall fram til 2020.

Det vil være behov for helsepersonell med generell kompetanse i tillegg til spesialister. NITO mener at grunnutdanningen må gi helsepersonellet kunnskaper som gjør de i stand til å samarbeide tverrfaglig og bli fleksible til å utføre nye arbeidsoppgaver. Videreutdanningene må kunne tilpasse seg helsetjenestens behov og utvikles i samarbeid med praksisplassene.

NITO er opptatt av at det må satses både på breddekompetanse og på profesjonsfaglig spesialkompetanse. For å dra nytte av og kunne bidra positivt i tverrfaglige fora er det viktig med kunnskaper om eget fag.

Hvordan skal man sikre at ingeniører og helsepersonell får forståelse for hverandres profesjon og behov slik at de sammen kan utvikle morgendagens helsetjeneste?

Hvordan skal nye videreutdanninger som utvikles i samarbeid mellom utdanningene og arbeidslivet finansieres?

Nasjonal helse- og sykehusplan

NITO ser positivt på at regjeringen høsten 2015 legger frem en nasjonal helse- og sykehusplan.

Det vil være behov for å se på hvilke tjenester som skal utføres av henholdsvis kommune- og spesialisthelsetjenesten, og hvilken kompetanse det vil kreve. NITO mener at pasienter må behandles på rett omsorgsnivå. Disse nivåene må defineres sentralt og være likt for hele befolkningen.

Hvordan sikre pasienter og brukere riktig behandling på rett nivå?

Hvilke former for finansiering kan NITO støtte bruken av for å skaffe nødvendig utstyr og bygningsmasse til sykehusene?

Bioingeniører er autorisert helsepersonell og har et selvstendig ansvar for forsvarlig yrkesutøvelse. Bioingeniørene utfører det aller meste av de daglige oppgavene samt har lederfunksjoner i de medisinske laboratoriene i Norge.

Den teknologiske utviklingen fører til et stadig økende behov for bioingeniører med spesialisering. Framtidens bioingeniører vil trenge kompetanse innen både nye og spesialiserte høyteknologiske analysemetoder og automatisering. Økt bruk av pasientnær analysering og pasienters egenmåling vil dessuten føre til et økt behov for bioingeniører med kompetanse innen veiledning og opplæring av annet helsepersonell og brukere. Det vil også bli større behov for bioingeniører i forvaltning av biobanker og innen bioinformatikk.

Ved å koble faglig teknisk og analytisk innsikt med medisinsk kunnskap kan bioingeniørene som diagnostiske samarbeidspartnere veilede og bidra til at korrekte analyseresultater leveres til riktig tid både på sykehus og i primærhelsetjenesten (Framtidstrender i bioingeniørfaget, en publikasjon fra NITO BFI 2014). Dette er en viktig forutsetning for å lykkes bl.a. med «kreftløftet».

Bruk av teknologi

Som mange andre sektorer er helsesektoren i stor grad avhengig av informasjons- og kommunikasjonsteknologi, IKT. Alle deler av dagens helsetjeneste utnytter og blir påvirket av ulike IKT-løsninger og -systemer. IKT skal være til hjelp for helsepersonell, pasienter, brukere og pårørende, men skal også støtte administrative oppgaver og ledelse. Helseopplysninger kan i tillegg brukes til rapportering, forskning og utvikling.

Det er en utfordring å få til samhandlingen på tvers av tradisjonelle organisatoriske grenser og profesjoner i helse- og omsorgssektoren.

Pasientene og de pårørende involveres i begrenset grad ved bruk av IKT. Samhandlingen og informasjonsflyten rundt det enkelte pasientforløp kan bli bedre enn dagens situasjon.

To rapporter beskriver noen av utfordringene vi står overfor: «IKT utfordringsbilde i helse- og omsorgssektoren» og «Komparativ analyse av de regionale helseforetakene på IKT-området» (av september 2014 utarbeidet av Helsedirektoratet på oppdrag av Helse- og omsorgsdepartementet).

Myndighetene stiller tydeligere krav til Helse- og omsorgstjenesten når det gjelder satsingen på IKT. Det kommer til utrykk i for eksempel: St.meld. nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen, Meld. St. 16 (2010-2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan, Helsedirektoratets Handlingsplan for e-helse (2013-2016) og Meld. St. 9 (2012-2013) Én innbygger – én journal.

For å få til en bedre samordnet utvikling og samhandling i spesialisthelsetjenesten på IKT området ble Nasjonal IKT etablert som et helseforetak i 2014. Samhandling er i denne sammenheng samhandling mellom de ulike helseforetakene og de regionale helseforetakene og samhandling med andre sentrale aktører som kommunehelsetjenesten, Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og Norsk Helsenett.

Kvalitet

NITO er opptatt av kvalitetsarbeid i helsesektoren og deltar i offentlige organer, råd og utvalg som arbeider med kvalitet.

Moderne teknologi/IKT kan bidra til økt kvalitet i tjenestene. Stortingsmelding 9 (2012-2013) Én innbygger – én journal skisserte behovet for å utnytte moderne teknologi for å oppnå bedre kvalitet og pasientsikkerhet. Regjeringen vil at helsepersonell skal ha rask, enkel og sikker tilgang til alle nødvendige opplysninger og innbyggerne skal ha rask tilgang på enkle og sikre digitale tjenester. Hver enkelt av oss skal kunne involveres i prosesser og beslutninger om egen helse. Data skal være tilgjengelig for bedring av kvalitet, helseovervåking, styring og forskning.

Det er viktig at kvaliteten på IKT-løsningene er god nok. Systemene og produktene må være brukervennlige slik at helsepersonell kan benytte disse optimalt. NITO mener derfor det er nødvendig med et betydelig fokus på organisasjonsutvikling og endrede arbeidsprosesser for å ta ut gevinster ved innføring av IKT-verktøy. Det er avgjørende at det gjøres grundige foranalyser, som involverer alle yrkesgrupper og har pasientens behov i sentrum.

NITO var positiv til Stortingsmelding nr. 9 (2012-2013) Én innbygger – én journal, som signaliserte sterkere nasjonal styring og koordinering av IKT-utviklingen i helse- og omsorgssektoren. I revidert nasjonalbudsjett foreslår regjeringen etablering av et eget direktorat for IKT i helse- og omsorgssektoren, som skal ha ansvar for gjennomføring og forvaltning av nasjonale IKT prosjekter, herunder styring og koordinering av tiltak.

Det er mange leverandører av helseteknologi. Hva skal til for å sikre kvaliteten på produktene som tilbys?

Hvordan kan lokale og regionale behov ved valg av IKT-løsninger ivaretas i en sentral styringsmodell?

Velferdsteknologi

Det finnes ikke en felles definisjon av begrepet velferdsteknologi. NITO tar utgangspunkt i Hagen-utvalgets definisjon av velferdsteknologi fra 2011 (NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg, avsnitt 7.1): «Med velferdsteknologi menes først og fremst teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne.

Velferdsteknologi kan også fungere som teknologisk støtte til pårørende og ellers bidra til å forbedre tilgjengelighet, ressursutnyttelse og kvalitet på tjenestetilbudet. Velferdsteknologiske løsninger kan i mange tilfeller forebygge behov for tjenester eller innleggelse i institusjon.»

Hagen-utvalget inndeler velferdsteknologi i fire hovedkategorier: trygghets- og sikkerhetsteknologi, kompensasjons- og velværeteknologi, teknologi for sosial kontakt samt teknologi for behandling og pleie.

Velferdsteknologi kan gi brukerne økt livskvalitet gjennom et bedre tjenestetilbud, men kan også tilrettelegge for at flere kan være i arbeid. Viktige drivere for at velferdsteknologi kommer i drift i kommunene er kompetanse, samhandling og rekruttering til kommunene.

Velferdsteknologi kobler kunnskap om teknologi og helse/omsorg. Utdanning og kunnskap danner grunnlaget for utvikling, anvendelse og utbredelse av velferdsteknologi. NITO mener derfor tverrfaglige videreutdanninger og mastergradsstudier innen velferdsteknologi er viktige.

Brukere og helsepersonell definerer behovene og anvender velferdsteknologien, mens ingeniører, bioingeniører og teknologer har en sentral rolle i utvikling, kravspesifikasjoner, innkjøp (bestillerkompetanse), implementering, drift, vedlikehold og brukerveiledning. Ingeniørene og teknologene har også en viktig rolle i å bidra til å utvide anvendelsen av velferdsteknologi til nye områder. Ingeniørene og teknologene må dermed forstå behovene i helse- og omsorgssektoren og ha innsikt i de spesielle utfordringer knyttet til anvendelse av teknologi til helse- og velferdsformål. Samtidig må helsepersonellet forstå teknologiens muligheter, begrensninger og utfordringer som ligger i å ta i bruk velferdsteknologi [16]. Tverrfaglig samarbeid mellom yrkesgrupper er derfor avgjørende for at velferdsteknologien tas i bruk i kommunene.

Samveis – nasjonalt program for velferdsteknologi
Velferdsteknologi er et nasjonalt satsingsområde. Hovedmålet for det nasjonale program for utvikling og implementering av velferdsteknologi er at velferdsteknologi skal være en integrert del av tjenestetilbudet i omsorgstjenesten innen 2020.

NITOs behovsundersøkelse 2015 viser at kommunene har vanskeligheter med å tiltrekke den ingeniørkompetanse de trenger. Kommunene må arbeide for å tiltrekke seg ingeniører og teknologer som har nøkkelkompetanse innen innkjøp, implementering, drift og vedlikehold samt brukerstøtte for å sikre en vellykket innføring av velferdsteknologi.

I sitt innspill til Meld. St. 29 Morgendagens omsorg mente NITO at det bør legges til rette for praksissamarbeid mellom lokale høyskoler og kommuner.

Nordisk samarbeid om velferdsteknologi er viktig for å styrke kunnskapen og utnytte næringspotensialet. NITO, den danske ingeniørforeningen IDA og Sveriges Ingenjörer undertegnet i 2013 en felles deklarasjon «Norden som velferdsteknologisk foregangsregion».

Hvilken rolle bør NITO ta i arbeidet med innføring av velferdsteknologi?

Hvilke muligheter og utfordringer bør NITO fronte på det velferdsteknologiske området?

Publisert: Sist oppdatert: