Privat -På jobb på Gullfaks A - Kobling i et elektro- og automasjonsskap (002).jpg
Jorunn Birkeland (til høyre) og kollega på jobb på Gullfaks A. Privat foto. 

Fortell, Jorunn, hvordan havnet du i "oljå"?

- Vel, vanskelig å si hvorfor det ble som det ble. Det var nok en blanding av noe opprør og mye nysgjerrighet. Litt opprør mot forventingene fra familien om å ta akademisk utdannelse. Nysgjerrigheten gikk på interesse for fysikk og hvordan tekniske ting egentlig fungerte og kunne repareres, spesielt mekaniske og elektriske maskiner.

- Jeg beundret folk som kunne fikse en bilmotor, men var mer opptatt av industri og ville helst bli «reparatør» av store maskiner.

- Jeg visste lite om hvordan en kom dit, så jeg hørte først med kompiser og gjorde som noen av dem; søkte på motorlinja på sjøguttskolen. Men der fikk jeg avslag, jeg var visst for ung… Et møte med tydelig forskjellsbehandling fordi jeg var jente.

- Det var ulik aldersgrense for jenter og gutter på grunn av loven om aldergrense for utenriksfart. Jenter måtte være 18, gutter kunne være 16. Spør du meg burde det være 18 for begge! Så motorreparatør ble jeg ikke.

- I stedet ble det reallinja på videregående. Men etterpå tok jeg smed og mek på yrkesskolen. Da åpnet en ny verden seg og jeg så mulighetene til fagbrev, gikk videre på industrimekaniker og maskinarbeider, og første fagbrev som maskinarbeider.

- Senere, etter at jeg begynte i olja, fikk jeg praksis som industrimekaniker og tok da også fagbrev som dette.

Artikkel i BA 1985.jpg
Faksimile fra BA 1985. Jorunn til venstre i det store bildet, sammen med Sissel og Sandra.

- Jeg var lenge offshore, men da jeg fikk mitt andre barn jobbet jeg en periode på land, og det bød seg en anledning til å ta noen fag på ingeniørhøyskolen.

- Fikk så full permisjon og tok utdannelse som automasjonsingeniør. 

Hvilke typer jobber har det vært?

- Etter fagbrev fikk jeg jobb som maskinarbeider i gassdivisjonen på Kongsberg Våpenfabrikk, avdeling Odda. Senere ble det noen år i en mindre elektromekanisk bedrift, med oppdrag for forsvaret (Håkonsvern, fregatter, antenner og signalsystem) og oljeindustri.

Plomberer en sikkerhetsventil - Foto Trygve Hillestad (002).jpg
Jorunn plomberer en sikkerhetsventil. Foto: Trygve Hillestad.

- I 1985 ble jeg ansatt i Statoil (nå Equinor), som mekaniker på Gullfaks A, Statoils første produksjonsplattform. Jeg ble faktisk første kvinnelige fagarbeider der. Litt artig å få den «æren», men litt tilfeldig, for vi var faktisk en liten gjeng med jenter som ble ansatt som fagarbeidere omtrent samtidig. Det sier noe om tiden, det var svært få kvinner i olja da. Statoil hadde bevisst politikk med å rekruttere kvinner og mange flere ble etter hvert ansatt.

- Innen Statoil hadde jeg mange stillinger, har jobbet mye med sikkerhetssystemer og kompetanse. Det er jo en stor bedrift, med mange muligheter.

Hør Jorunn Birkeland i podcast

I podcasten Rett fram, fra  6. april 2022, handlet det om hvilke krav en folkelig klimabevegelse kan stille for å få til en rettferdig omstilling. Jorunn Birkeland er en av deltakerne.

Lytt til episoden "Lyden av rettferdighet?"

Søk den opp der du lytter til dine podcaster.

Hvordan har det vært å jobbe i et mannsdominert miljø?

- Jeg har alt i alt vært veldig heldig, med gode kollegaer, masse kjekke folk. De har stilt opp, inkludert oss jenter og delt av sine erfaringer.

- Noen perioder kunne det likevel være vanskelig, og på en måte ensomt når en var aleine jente på skiftet, ingen å dele småting i hverdagen med, preike med i garderoben osv. Også enkelte episoder som var ganske tøffe, en slags kulturkollisjon er kanskje ordet. Det var i perioder diverse «gubbe-markeringer» i krik og krok, med kalendere og «damebilder» av ymse slag. Vi prøvde å ta det saklig opp, men det ble veldig upopulært hos enkelte. Og hvis noen av dem tilhørte de «toneangivende» mennene lå vi dårlig an.

- Alle arbeidsmiljø har jo gjerne noen mer eller mindre skjulte hierarki som det kan være risikabelt å utfordre. I mannsmiljø kan slike hierarki være overraskende sterke, med en eller to «alfahanner» som styrer.

- Hvis «sjefen» eller «alfahannen» gir damene støtte, da ordner det meste seg, men hvis det er motsatt kan det bli tungt.

- Rent jobbmessig er industrimekaniker et krevende yrke for både menn og kvinner. Arbeidet innebærer hardt fysisk arbeid, med mange tunge løft. Det merkes i rygg og armer. Stort og tungt verktøy og utstyr, som svære slegger og bolter. Men ironisk nok, når det kom til riktig store maskiner og det var for tungt også for en sterk mann, så var det enklere, da kom spesialutstyr på plass.

Heiser opp en sikkerhetsventil på Mongstad - Foto Trygve Hillestad.jpg
Jorunn heiser opp sikkerhetsventil på Mongstad. Foto: Trygve Hillestad.

- Etter ingeniørutdanningen jobbet jeg både på land og offshore med drift og vedlikehold, men mest modifikasjonsoppdrag. Som kvinne endret rammevilkårene seg betydelig. «Min» ingeniørgruppe var ganske liten, ofte var vi alene eller bare to personer ute offshore, og dermed representerte jeg som kvinne plutselig minst 50 prosent av faget, istedenfor fem prosent av faggruppen, slik det var i mekanisk.

Hvordan har det vært å jobbe i en sektor som har blitt sett på som pengebingen til hele det norske samfunnet?

- Først og fremst stolthet! Det er jo historisk, jeg har fått være med på noe stort og viktig for landet. Det er ufattelige verdier som har blitt produsert i over 50 år.

- Norge hadde slitt tungt uten oljeindustrien. Da oljevirksomheten startet på syttitallet så det mørkt ut for det som i mange år hadde vært økonomisk lokomotiv for landet, nemlig skipsfarten og skipsindustrien. Oljen ble på mange måter redning for norsk økonomi.

- Men, selvsagt det er også problemfylt. Denne industrien innebærer også store risikoer for menneskene som jobber der, mange har ofra både liv og helse. Og så er det selvsagt risiko og belastning for miljø og klima, som all industri. Dette har vært medvirkende til at jeg alltid har vært engasjert i fagforeningsarbeid og etter hvert ble tillitsvalgt i NITO.

- Vi som er ansatt i olje- og gassvirksomheten må være veldig bevisst hvilken rolle denne industrien har i samfunnet og gjøre vårt for at verdiene som produseres kommer hele landet til gode, og bidra til at virksomheten ikke skader mennesker, natur og miljø, inkludert klima.

- Norge har heldigvis en utmerket petroleumslov som slår fast nettopp dette. Men det kan fort bli avstand mellom teori og praksis, så fagforeningene, naturvernorganisasjoner og politikere må hele tiden passe på at petroleumsloven etterleves på best mulig måte.

Hvordan har det endret seg ettersom miljø har kommet høyere på dagsorden?

- Beskyttelse av natur og miljø har alltid vært en del av det generelle kvalitetsarbeidet og sikkerhetsarbeidet, så sånn sett er det ikke så store endringer for de som jobber i olja.

- Hovedfokus er å styre all risiko, både arbeidsmiljørisiko og risiko for storulykke. Da går det nærmest ut på ett, en storulykke på en oljeplattform kan bety en miljøkatastrofe, og et stort og ukontrollerte utslipp av olje eller gass er i seg selv definert som en storulykke.

- Det som er nytt de seinere årene er klimakonsekvenser og det endrede synet på bruk av fossil energi. Dette visste vi lite om da jeg begynte i olja. Men på Gullfaks var vi tidlig ute. Den var første plattform som bygget om anlegget og fikk slukket fakkelen! Et stort prosjekt. Jeg har prøvd å sette meg mer inn i det, lest mye, vært på foredrag og seminar. I høst deltok jeg blant annet på temamøtene som NITO arrangerte om det grønne skiftet, og jeg har også deltatt i et forskningsprosjekt om dette.

- Jeg er kjempebekymret for både klimaendringene og de store naturødeleggelsene med mindre mangfold, men jeg savner mer helhetlig klimapolitikk som tar med beskyttelse av natur, rettferdig fordeling av energi, anstendig arbeidsliv, og ikke minst problemene med fattigdom og krig. Vi må ikke miste det av syne. Uten rettferdig omstilling, ingen stabil og varig løsning.

- Verden må jo ha energi, det kan ikke sammenlignes med tobakk og narkotika som enkelte gjør. 80 prosent av verdens energi kommer nå fra fossile kilder og vi kan ikke bare kutte ut dette uten å ha reelle erstatninger. Vi må også ha en strategi for rettferdig fordeling av de knappe energiressursene vi har, både i dagens samfunn og med tanke på kommende generasjoner.

- Gass er nå mer akseptert som «grønn» energikilde, det er fornuftig etter min mening. Gass gir betydelig lavere CO2-utslipp enn kull. Men samtidig må vi gjøre mye mer, som mer satsing på energisparing, alternative energibærere, flytende havvind, sol og hydrogen, og mer karbonfangst.

Nå har Jorunn sluttet i Equinor og er ikke lenger lokal tillitsvalg, men hun er fortsatt aktiv med NITO-oppgaver. Hun jobber for en av sine hjertesaker, nemlig sikkerhet og er NITOs representant i Sikkerhetsforum, et trepartssamarbeid ledet av Petroleumstilsynet. Nå er hun også kommet med i NITOs nyopprettede ekspertutvalg innen petroleum, så vi vil nok høre mer fra henne.

Privat - Heist opp til plattformen med basket etter - Fritt fall øvelse (002).jpg
Jorunn og kollegaene blir heist opp i "basket" etter øvelse med frittfall-livbåt. Privat foto.