Handlingslammelse skyldes systemet – ikke rettighetene

I en DN-kommentar av Anita Hoemsnes 11. mars om overtidsbetaling for deltidsansatte beskrives regjeringen som handlingslammet. En replikk fra arbeidsminister Kjersti Stenseng viser til at arbeidslivspolitikken utvikles i trepartssamarbeidet og at løsningen må finnes der, noe som er særlig viktig i en sak som kan få store konsekvenser både økonomisk og for fungeringen av arbeidsmarkedet.

Det er forståelig at saken oppleves omfattende og krevende, men forklaringen ligger dypere enn usikker jus og høye kostnader. Jeg tror handlingslammelsen først og fremst skyldes to forhold.

For det første vårt grunnleggende system for bemanning. Selv om det ofte snakkes om heltidskultur, er realiteten at flere bransjer i stor grad baserer seg på ansatte i små og mellomstore deltidsstillinger. Mye av dette er frivillig deltid – studenter og ansatte i livsfaser der redusert arbeidstid er ønsket. Samtidig er det ingen tvil om at denne modellen også kommer arbeidsgiverne til gode. Den gir fleksibilitet og gjør det enklere å dekke kveld, helg og topper i arbeidsbelastningen.

Også heltidsansatte kan oppleve mindre ubekvemsarbeid som følge av dette.

Spørsmålet er om dette er gode nok grunner til å opprettholde et system som i praksis forutsetter at deltidsansatte jevnlig jobber utover avtalt stillingsprosent. Når ekstraarbeid er planlagt og forutsigbart, er det et tegn på at stillingsstørrelsene ikke samsvarer med det faktiske behovet. Da er det ikke rettighetene som er problemet, men selve bemanningsmodellen.

For det andre ser vi en massiv motstand fra arbeidsgiversiden mot å forholde seg til realitetene i denne saken. I stedet for å ta utgangspunkt i de klare konklusjonene fra EU-domstolen og nå to norske tingrettsdommer som følger opp, brukes det mye energi på å diskutere et påstått særnorsk «handlingsrom». Så lenge det ikke aksepteres at vi faktisk må til løsningene, blir det vanskelig å komme videre.

Hoemsnes referer til at arbeidsgiversiden svarer med at man kan bli tvunget til økt bruk av tilkallingsvikarer dersom deltidsansatte får overtidsbetaling. Det er et alvorlig signal – men det er ikke et argument mot styrkede rettigheter. Etter arbeidsmiljøloven skal innleie og midlertidige løsninger være nettopp det: midlertidige. De kan ikke brukes for å dekke et permanent og forutsigbart arbeidskraftbehov.

Dette er ikke bare en juridisk diskusjon, men en prinsipiell debatt om hvordan vi organiserer arbeidslivet.

Selvsagt støtter vi dialogen mellom myndigheten og arbeidslivets parter, så lenge involveringen er bred nok og så lenge det går raskt nok. Dette er ikke tiden for å tviholde ved vårt gamle system ved å vise til uklarheter og særnorske handlingsrom.

Skal fleksibiliteten fortsatt bæres av deltidsansatte, eller skal vi ta konsekvensene av faktisk bemanningsbehov og tilby stillinger som står i forhold til arbeidet som skal utføres?