Datasentre må inn i den norske trepartsmodellen
Hverken tariffavtaler, trepartssamarbeid eller kompetansepolitikk nevnes i regjeringens datasenterstrategi. Det er et alvorlig hull i en strategi som skal legge grunnlaget for en sektor vi vil satse på, mener NITO-president Kjetil Lein.
Debatt: Av NITO-president Kjetil Lein. Innlegget ble publisert 12.01.2026 på altinget.no.
Regjeringens datasenterstrategi er ambisiøs på mange områder, men har et påfallende tynt arbeidslivsperspektiv. Tariffavtaler nevnes ikke. Trepartssamarbeid nevnes ikke. Kompetansepolitikk nevnes knapt.
Det er et alvorlig hull i en strategi som skal legge grunnlaget for en sektor vi vil satse på.
Vidløftige løfter om arbeidsplasser
Antall datasenteretableringer vil vokse kraftig i årene som kommer. Spørsmålet er hvor mange norske arbeidsplasser de skaper. I debatten om datasentre slås det ofte i bordet med nettopp arbeidsplasser. Regjeringen lover tusenvis av nye jobber, særlig i distriktene. Men erfaringer fra andre land viser at virkeligheten ofte er en annen.
Når regjeringen bruker arbeidsplasser som et sentralt argument, må det også stilles krav til at disse jobbene faktisk skapes.
Da Microsoft og Google etablerte datasentre i Chile, kom det også løfter om tusenvis av arbeidsplasser. Men en granskning fra Rest of World i 2025 viste at antallet permanente jobber endte på noen hundre. De fleste stillingene var dessuten midlertidige og knyttet til byggeperioden.
I 2024 sysselsatte den norske datasenterbransjen rundt 4.400 årsverk, hovedsakelig i byggefasen. Prognoser fra næringen viser en topp på 25.000 årsverk i 2031, men dette er midlertidige jobber. Når byggestøvet legger seg, anslås det å være rundt 13.400 årsverk igjen. Dette tallet inkluderer både de som jobber fast med å drifte datasentrene, og de som jobber med vedlikehold og oppgraderinger over tid.
Vi trenger mer kunnskap om bransjen
Både forskere og politikere har kritisert datasenterbransjen for å lokke med urealistisk mange lokale arbeidsplasser. Diskusjonen om datasentrene preges av at vi i dag har lite systematisert kunnskap om hva som kjennetegner bransjen i Norge.
Det vi vet, er at etableringsfasen krever tradisjonell bygg- og anleggskompetanse. Denne bransjen har i mange år vært preget av sosial dumping, særlig i forbindelse med bruk av utenlandsk arbeidskraft. Partssamarbeidet med omforente seriøsitetsbestemmelser har vært avgjørende for å sikre anstendige arbeidsforhold.
Når datasentrene går over i drift, endres kompetansebehovet. Ifølge Green Mountain, trengs det da driftsteknikere, sikkerhets- og renholdspersonell samt ulike støttefunksjoner. Abelia sammenlikner operasjonelle datasentre med tradisjonell prosessindustri, som krever folk med de samme fagbrevene som ansatte på en oljeplattform har.
Oljeindustrien ble integrert i den norske modellen fra starten av, med tariffavtaler, trepartssamarbeid og kompetansepolitikk.
Forskning fra Fafo viser at digitaliseringen representerer en større utfordring for den norske modellen enn tidligere teknologiske endringer. Noen av årsakene er en raskere endringstakt, større avstand mellom drift og styring, og nye aktører som tradisjonelt dessverre ikke er organiserte i en fagforening.
En kartlegging fra E24 i september 2025 viser at over halvparten av datasentre i Norge har utenlandske eiere. Da tas mange av beslutningene utenfor landet, av internasjonale aktører med en annen kultur for organisering og svakere tariffavtaler.
Digitaliseringsministeren sier selv at jobbskaping og verdiskapning er én av tre hovedgrunner til at datasentre på norsk jord er viktige. Det forplikter. Når regjeringen bruker arbeidsplasser som et sentralt argument for å tilrettelegge for datasenteretableringer, må det også stilles krav til at disse jobbene faktisk skapes – og at de er bærekraftige, trygge og en del av det organiserte arbeidslivet.
NITO er positive til mekanismer som sikrer at løfter om arbeidsplasser følges opp i praksis. Green Mountains avtale om 100.000 kroner per manglende årsverk kan sees som et virkemiddel for å sikre ansvarlighet. Men bøter er ikke til hjelp dersom vi ikke får bredere arbeidslivspolitiske tiltak.
Hva må gjøres?
Nito har seks konkrete forslag:
- Kartlegg hva slags jobber som skapes i og rundt norske datasentre.
- Etabler et formalisert trepartssamarbeid for datasenternæringen, der myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere deltar aktivt i utviklingen av næringen.
- Revider datasenterstrategien med et eget kapittel om arbeidslivspolitikk, i samarbeid med partene.
- Still krav om dokumentert medvirkning fra fagforeninger i etableringsprosesser.
- Still krav til og legg til rette for verdiskapning, inkludert ringvirkninger i tilknyttede næringer.
- Frem forpliktende og langsiktige avtaler mellom datasenteraktører og lokalsamfunn. Forslaget fra næringen selv om å utvikle klynger og lokale økosystemer er et godt utgangspunkt som bør videreutvikles.
Den norske modellen er et konkurransefortrinn
Norge har lykkes med å bygge sterke næringer før. Oljeindustrien ble integrert i den norske modellen fra starten av, med tariffavtaler, trepartssamarbeid og kompetansepolitikk. Det samme gjelder for havbruk og deler av fornybarsektoren.
Den norske modellen handler om mer enn lønn og arbeidstid. Den handler om samarbeid mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter. Om å bygge kompetanse, sikre medbestemmelse og skape bærekraftige arbeidsplasser.
Dette er vårt konkurransefortrinn, og det må ikke glemmes i møte med en ny milliardindustri.