Fred i staten – inntil videre
Hovedtariffavtalene i staten har i flere tiår vært preget av store interessemotsetninger på arbeidstakersiden. Årets oppgjør var et klassisk kompromiss. Vi unngikk konflikt, men interessemotsetningene består.
Debattinnlegg av Kristian Botnen, leder for NITO stat
Årets hovedtariffoppgjør i staten kan kalles et klassisk kompromiss. Akademikerne og Unio har fått beholde sin lønns- og forhandlingsmodell, mens staten, LO Stat og YS Stat har fått gjennomslag for fire likelydende tariffavtaler. Spørsmålet er om dette løser konfliktene som har preget de statlige tariffoppgjørene. For LO har vært tydelige på at de ikke kommer til å gi seg på at de ønsker sentrale tillegg.
Vet hvor skoen trykker
Hovedtariffavtalene i staten har i flere tiår vært preget av store interessemotsetninger på arbeidstakersiden. Skillet går mellom oss som ønsker lokal lønnsdannelse, og foreningene som ønsker sentral lønnsdannelse.
De nærmere 200 statlige virksomhetene er svært ulike i størrelse og samfunnsoppdrag. Vi mener at ledere og tillitsvalgte i den enkelte virksomhet har best kontroll på ressursene sine og kjenner best til hvordan fordelingen av lønnsmidlene bør gjøres. Det er avgjørende for at de skal lykkes med sine oppdrag.
Derfor har vi jobbet målrettet for å endre lønnsmodellen i staten, noe som for ti år siden førte til et gjennomslag. Fram til da hadde det i praksis bare vært én avtale i staten der alle var underlagt sentrale lønnsforhandlinger. Men forhandlere plassert i Oslo har ikke den samme innsikten i behovene i Statens vegvesen, Mattilsynet, Forsvarsbygg, Kystverket og Skatteetaten.
Derfor ble staten og Akademikerne i 2016 enige om en modell der de sentrale partene fortsatt skulle forhandle om den økonomiske rammen, men der fordelingen skjedde lokalt i hver virksomhet. Dermed kunne arbeidsgivere i Kystverket bruke dette til rekruttering, og ledere i Mattilsynet for å beholde essensielle medarbeidere. Denne modellen for lønnsdannelse kunne den gang ikke LO Stat, YS Stat og Unio gå med på, dermed fikk vi to forskjellige avtaler i tiden etter.
Politisk styrte tariffoppgjør
Siden har imidlertid avtalen utviklet seg og Unio har gått inn på samme avtalemodell som Akademikerne. Dermed ble flertallet av statsansatte omfattet av en tariffavtale der lønnsforhandlingene skjer lokalt. Dette hindret ikke at LO Stat og YS Stat ved neste korsvei krevde at staten skulle gå tilbake til én likelydende avtale. Dette fikk støtte fra Arbeiderpartiet.
Det er statsråden, ikke de faktiske arbeidsgiverne i staten, som bestemmer hvilke krav staten går inn med. Tariffoppgjørene er altså politisk styrt, og i 2024 krevde staten en lønnsmodell som brøt med prinsippene fra 2016. Dette kunne ikke Akademikerne og Unio gå med på, og streiken i 2024 var et faktum.
Rikslønnsnemnda avgjorde i vår favør, men konflikten i 2024 løste ikke den overordnede problemstillingen, for også i år krevde arbeidsgiveren staten og LO Stat en felles likelydende tariffavtale med sentral lønnsdannelse. Igjen var vi og Unio beredt til å forsvare vår modell, med gjennomslag i meklingen som resultat. YS og LO fulgte så i tur og orden inn i samme avtale.
Resultatet er at alle nå har sluttet seg til en lønns- og forhandlingsmodell som bygger på at de lokale partene best ser hvordan ansvar, kompetanse, resultater og innsats skal belønnes.
Blir det ro nå?
Lite tyder på det. LO Stat har også etter årets mekling vært tydelig på at de ikke aksepterer prinsippet om lokal lønnsfordeling. Og staten har i flere oppgjør på rad fremmet krav som strider mot prinsippene bak 2016-avtalen.
Det vil derfor ikke overraske om LO i neste mellomoppgjør krever store sentrale, generelle tillegg i statsoppgjøret. Det strider mot vår lønnspolitikk, derfor kommer vi og Akademikerne aldri til å akseptere det. Partene unngikk konflikt i år, men faren for nye konflikter i staten er blitt større. Hvem tjener på det?
La statens etater og virksomheter få ro til å løse de oppgavene vi står overfor, slik at vi er best mulig rustet til å bygge og utvikle de tjenestene og den beredskapen innbyggerne i Norge fortjener.