Myter og fakta om lønn i staten
Har to tariffavtaler i staten ført til økte lønnsforskjeller og kaos? Det er en påstand som går igjen i debatten. Her ser vi nærmere på hva tallene faktisk viser.
Debatten om lønnssystemet i staten er preget av sterke påstander og etablerte sannheter. NITO og Akademikerne forsvarer dagens modell der vi har en tariffavtale hvor hele den økonomiske potten fordeles lokalt. Staten og LO ønsker en felles avtale for alle med stor vekt på sentrale tillegg. De sier at to ulike tariffavtaler i staten skaper forskjeller.
Men hva stemmer egentlig når vi ser på tallene? Her tar vi et oppgjør med fem myter om lønnsdannelsen i staten.
Bakgrunn: Hovedtariffavtalen i staten
Hovedtariffavtalen regulerer lønn og sentrale arbeidsvilkår for statsansatte. Staten inngår avtaler med de fire hovedsammenslutningene: LO, YS, Unio og Akademikerne. NITO forhandler sammen med Akademikerne.
Frem til 2016 var alle avtalene likelydende. Da fikk Akademikerne sin egen avtale, der hele den tilgjengelige potten fordeles i forhandlinger ute i den enkelte virksomhet. I 2022 gikk Unio over på den samme modellen.
I 2024 streiket både Akademikerne og Unio for å beholde sin tariffavtale, etter at staten krevde at de skulle tilbake til en felles avtale med større vekt på sentrale tillegg. Streiken endte med tvungen lønnsnemnd. Rikslønnsnemnda ga Akademikerne og Unio medhold: Avtalen ble videreført.
Myte 1: To tariffavtaler skaper større lønnsforskjeller i staten
Noen mener at to ulike tariffavtaler er hovedårsaken til at lønnsforskjellene øker. At et system med to parallelle avtaler skaper forskjeller i lønn kun basert på hvilken fagforening du er med i.
Fakta
Dette er en påstand som ikke er dokumentert. En omfattende rapport fra forskningsstiftelsen Fafo slår fast at det ikke har vært store forskjeller verken i lønnsutvikling eller lønnsspredning etter at vi fikk to tariffavtaler i staten i 2016, sammenlignet med tidligere.
De virkelige lønnsforskjellene i staten går ikke mellom de to tariffavtalene, men mellom ulike departementsområder og virksomheter. Ulike etater har ulike behov, noe som gjenspeiler seg i lønn. Det har ingenting med to ulike tariffavtaler å gjøre.
Myte 2: Lokale forhandlinger gir vilkårlig lønn og trynetillegg
Noen tror at når all lønnsutvikling skjer lokalt, mister man kontrollen. Myten sier at lønnsutviklingen da styres av tilfeldigheter og trynefaktor, fremfor kompetanse, ansvar og innsats.
Fakta
Lokal lønnsdannelse er ikke det samme som tilfeldige trynetillegg. Lønnsmidlene fordeles gjennom lokale, kollektive forhandlinger mellom arbeidsgiver og tillitsvalgte ute i den enkelte virksomhet. De kan bli enige om både generelle tillegg, tillegg til grupper og sette av midler til individuell fordeling. Alt basert på kjente, omforente kriterier.
Partene kan velge å gi mesteparten generelt om de mener det er riktig for sin arbeidsplass. Andre steder kan de velge å fordele potten helt annerledes.
Det er uansett vanskelig å se at en håndfull forhandlere i Oslo skal ha bedre forutsetninger for å fordele lønn for over 180.000 statsansatte enn lokale parter som kjenner sin egen virksomhet.
Myte 3: En felles avtale med sentrale tillegg er det eneste som kan løse likelønn mellom kjønnene
Vi hører ofte at eneste måten å sikre rettferdighet mellom kvinner og menn er en sentralt styrt lønnsdannelse med høye kronetillegg. Myten er at to avtaler og lokale forhandlinger aktivt motvirker likelønn i staten.
Fakta
Tallene viser det motsatte. Fafo-rapporten fra 2024 viser at lønnsgapet mellom kvinner og menn var noe lavere på Akademikernes tariffavtale enn på LO/YS sin. Sentrale kronetillegg er ingen garanti for likelønn.
SSBs tall bekrefter at kvinner i staten hadde en lønnsvekst på 30,3 prosent fra 2016 til 2023, mot 28,5 prosent for menn. Lønnsforskjellene mellom kjønnene ble altså mindre i perioden hvor vi har hatt to ulike tariffavtaler i staten – og hvor Akademikerne har fordelt hele potten i lokale forhandlinger.
Det er ikke påvist signifikante lønnsforskjeller mellom kvinner og menn når en sammenligner ansatte i samme stilling og med samme utdanning. Der slike skjevheter likevel oppstår, oppdages og korrigeres de best lokalt, av parter som kjenner virksomheten og den enkelte ansatte. Et sentralt oppgjør har verken oversikt over eller virkemidler til å rette opp slike skjevheter ute i den enkelte etat.
Myte 4: En felles avtale er det eneste som garanterer lik lønn for likt arbeid
Myten sier at to ulike tariffavtaler betyr at folk som gjør nøyaktig samme jobb får ulik lønn, kun ut fra hvilken fagforening de er med i. Påstanden er at en felles tariffavtale er garantien for at likt arbeid alltid lønnes likt.
Fakta
Dette premisset overser at "likt arbeid" sjelden er helt likt i praksis. Lokal lønnsdannelse handler nettopp om å kunne belønne ulik kompetanse, ulikt ansvar og ulik innsats, selv om to personer formelt sett har samme stilling.
Fafo-rapporten finner at det ikke er avtaletilhørighet som former lønnsutviklingen for den enkelte, men virksomhetens egne prioriteringer og lokale forhandlinger.
Det er heller ikke noe nytt at ansatte i samme stillingskategori lønnes ulikt. Også under det gamle systemet med likelydende avtaler og lønnstrinn ble det gitt ulik lønn innenfor samme stilling. Lønnsforskjeller innad i en virksomhet er ikke et resultat av to tariffavtaler. Det er et uttrykk for at arbeidsgivere til alle tider har hatt behov for å differensiere lønn basert på kompetanse og erfaring.
Myte 5: Høy lønnsvekst i enkelte etater beviser at systemet har feilet
Når medieoppslag viser at enkelte statlige virksomheter har hatt en høy lønnsvekst, brukes dette ofte som et bevis på at to ulike tariffavtaler har ført til at virksomhetene har mistet kontrollen.
Fakta
Slike virksomhetstall gir et misvisende bilde av den reelle lønnsveksten. De sier heller ingenting om hvilken tariffavtale de ansatte tilhører.
Høye tall i enkelte etater skyldes ofte såkalte sammensetningseffekter. Det vil si at det er endringer i hvem som jobber i virksomheten som driver gjennomsnittet opp, ikke reelle lønnsøkninger til de ansatte. Dersom lavtlønte stillinger forsvinner og erstattes av mer kompetansekrevende roller, stiger gjennomsnittslønnen uten at noen konkrete personer har fått lønnsvekst. Det samme skjer når det utbetales midlertidige tillegg og bonuser som ikke er en del av den faste lønnen.
Lønnsveksten i Forsvaret trekker snittet kraftig opp. Denne skyldes i stor grad uregelmessige tillegg knyttet til økt øvingsaktivitet. Det er ikke et uttrykk for varig lønnsøkning, men for økt aktivitet.
Større lønnsvekst i enkelte etater og virksomheter har altså ikke noe å gjøre med at vi har to ulike tariffavtaler.
