Gro reddet Mjøsa - Nå må Andreas redde Oslofjorden
En ung miljøvernminister tok regningen og reddet Mjøsa på 70-tallet. Femti år senere er det Oslofjorden som sliter. Nå må Andreas Bjelland Eriksen ta skikkelig grep, sier Kjetil Lein, NITOs president.
På slutten av 70-tallet var situasjonen i Mjøsa kritisk. Vannet var grønt av alger og lite egnet som badevann, det stinket, fisken døde, og drikkevannet smakte vondt. Det var ingen tvil om hva som måtte gjøres: Kommunene rundt Mjøsa måtte bygge nye renseanlegg, legge nye kloakkrør og stanse utslippene fra industri og landbruk. Det var bare ett problem: Ingen av dem hadde råd.
Det var her Gro Harlem Brundtland kom inn. Som miljøvernminister fra 1974 til 1979 satte hun fart på det som ble hetende Mjøsaksjonen. I løpet av 70- og 80-tallet ble det bevilget så mye som 1,4 milliarder kroner. For de største rensetiltakene dekket staten opp mot 90 prosent av investeringskostnadene. I dag kan vi bade i Mjøsa og vi kan drikke vannet. Det er ikke en selvfølge, men et resultat av politiske beslutninger som ble tatt for femti år siden.
Nå står Andreas Bjelland Eriksen i nøyaktig samme situasjon. Bare med en større fjord.
Oslofjorden er i akutt krise. Bunnen er død flere steder. Torsken er nesten borte. Algene blomstrer, og badeplassene må stenges. Miljødirektoratets egne tall peker på de samme synderne som i Mjøsa på 70-tallet: kommunalt avløp, avrenning fra jordbruk og urban utvikling.
Regjeringen la 19. juni frem sitt forslag til ny tiltaksplan for Oslofjorden, og denne er nå på høring. Den nye planen har gode kvaliteter, men svikter der det virkelig gjelder, og der det koster penger: innen vann og avløp.
Når det gjelder vann og avløp er beskjeden brutal: «Ansvar: Kommunene. Frist: Løpende». Det betyr at hele regningen sendes til kommunestyrene rundt fjorden, uten at staten forplikter seg til å bidra med en eneste krone ekstra. Og det er ikke snakk om en liten regning. Norsk Vann anslår investerings- og driftsbehovet i kommunal vann- og avløpssektor til 411–535 milliarder kroner frem mot 2045.
Det er kommunene som skal bygge nye renseanlegg med nitrogenfjerning. Som skal skifte ut avløpsrør. Som skal håndtere overvann fra ekstremnedbør som blir hyppigere for hvert år. Og samtidig levere skole, eldreomsorg, helsetjenester og barnehager til innbyggerne sine. Mer enn halvparten av norske kommuner gikk med underskudd i fjor.
Det er her selvkostprinsippet kommer inn, og det er her det knaker. I dag må kommunale investeringer i vann og avløp i hovedsak dekkes av innbyggerne gjennom vann- og avløpsgebyret. For mange husholdninger blir det uoverkommelig. Resultatet er forutsigbart: Investeringene utsettes. Lekkasjene fortsetter. Fjorden dør.
Før sommeren leverte Hjort-utvalget NOU-en «Norge i hardt vær», som nettopp peker på at uklare ansvarsforhold, svake insentiver og manglende samordning er blant de største hindrene for god klimatilpasning i Norge. Oslofjord-planen er et skoleeksempel: Ansvaret skyves nedover, mens staten tviholder på pengesekken.
NITO mener regjeringen må gjøre tre ting:
- For det første må selvkostprinsippet justeres, og staten må etablere en egen medfinansieringsordning for store investeringer i vann og avløp i kommunene rundt Oslofjorden, akkurat som under Mjøsaksjonen.
- For det andre må staten stimulere til interkommunalt samarbeid om vann og avløp. Den ferske rapporten «Mot værhard virkelighet», laget av Menon Economics på oppdrag fra NITO, viser at interkommunalt samarbeid er den enkeltfaktoren som klarest predikerer at en kommune klarer å oppfylle lovkravene innen vann og avløp. Likevel har bare 1 av 5 kommuner slike samarbeid i dag.
- For det tredje trenger vi et nasjonalt kompetanseprogram for kommunalt vann og avløp. Værhard-rapporten anslår at det kommunale ingeniørbehovet til klimasikring, vann og avløp vil ligge på om lag 800 årsverk per år frem mot 2045. Men mange kommuner sliter med å rekruttere og å beholde ingeniørene.
Mjøsaksjonen kostet penger. Men hvor mye er det verdt at Norges største innsjø i dag er full av ørret og badegjester? Hva er det verdt at Oslofjorden igjen blir et fungerende økosystem med torsk og ålegress - og en fjord det er trygt å bade i?
I forordet til den nye planen skriver Andreas Bjelland Eriksen at å gjenopprette Oslofjorden er «en av regjeringens høyest prioriterte oppgaver». Det er ord. Brundtland leverte handling. Hun forsto at miljøambisjoner uten statlig finansiering ikke virker.
Mjøsa ble reddet med politisk vilje. Nå er det Oslofjordens tur.
