Gå til innhold
Helseillustrasjon
Politikk

Helse

NITO jobber for bedre kvalitet og nye løsninger i helsesektoren. Økt rekruttering av ingeniører, teknologer og bioingeniører, samt kontinuerlig digital og teknologisk kompetansepåfyll, er viktig for å lykkes med dette. Framtidas helsetjeneste vil kreve tett samarbeid mellom ulike profesjoner og evnen til tverrfaglig samarbeid blir viktigere.

For å møte framtidas utfordringer i helsesektoren er det nødvendig å finne mer effektive og smarte måter å jobbe på. Da må vi ha stor oppmerksomhet på kompetanse og ta i bruk ny helseteknologi.

NITO jobber for at kvaliteten på helsetilbudet alltid skal være best mulig og i verdensklasse. Da må ressursene brukes fornuftig, og man må bruke riktig kompetanse på rett sted. Ingeniørene og teknologene har viktig kompetanse for helsetjenesten.

Det bør derfor satses mer på å rekruttere flere ingeniører og teknologer til helsesektoren. Ansatte i helsesektoren må kontinuerlig tilegne seg ny kunnskap og ta i bruk ny og bedre teknologi. NITO arbeider for å få lagt til rette for mer nyskaping og utvikling i helsesektoren.

Ingeniørene og teknologene er en viktig ressurs helsetjenesten har bruk for, og det bør derfor satses mer på disse i årene som kommer.

Ingeniørene utgjør en sentral rolle i å realisere FNs bærekraftsmål, og NITOs medlemmer kan bidra til å løse FNs bærekraftsmål 3 «God helse» og bærekraftsmål 10 «Mindre ulikhet», spesielt når det gjelder tilgang til helsehjelp. Nye helseteknologiske løsninger kan gi brukere og pasienter et bedre og mer uavhengig liv hjemme, avlaste helsepersonell, gjøre tjenesten mer effektiv og avbøte infrastrukturproblemer.

NITO har engasjert seg i Ingeniører Uten Grenser, og Bioingeniørfaglig institutt i NITO er internasjonalt engasjert blant annet i arbeidet mot antibiotikaresistens og riktig bruk av utstyr for blodprøvetaking.

NITO har ca. 9 000 yrkesaktive medlemmer innen helse og helsenæringer - i sykehusene, statlig, kommunal og privat sektor. Bioingeniørene utgjør den største medlemsgruppen med 5 500 yrkesaktive. I tillegg organiserer vi medisinsk teknisk personell, ortopediingeniører, perfusjonister, radiografer, stråleterapeuter, bioteknologer, mekatronikk-ingeniører, IKT-ingeniører, logistikkingeniører og mange andre.

NITOs medlemmer spiller viktige roller i innovativ utvikling av produkter, tjenester og teknologiske løsninger. Mange arbeider systematisk med kvalitetssystemer og internkontroll knyttet til den medisinske behandlingen av pasientene. Andre ingeniører og teknologer er med på å planlegge, bygge, drifte og vedlikeholde teknologi, bygningsmasse og det tekniske utstyret.

Kunstig intelligens er allerede en del av helsetjenesten i Norge. NITO organiserer både de som bruker teknologien og de som bidrar i utviklingen.

En sterk offentlig helsetjeneste er avgjørende for å sikre alle tilgang til helse- og omsorgstjenester, på like vilkår og uavhengig av den enkeltes betalingsevne.

Kvalitet

NITO mener:

  • Det mangler gode kvalitetsprogrammer, som åpner for kvalitetskontroll på tvers av primær- og spesialisthelsetjenesten. Det må utvikles kvalitetsindikatorer ned til ønskelig tjenestenivå (og lages en felles behandlingsstedsstruktur).
  • Alle norske laboratorier bør være akkreditert.

Kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeid må skje i virksomhetene og er et lederansvar på alle nivåer. Det er viktig at sentrale myndigheter etterspør resultater på kvalitet og setter i verk tiltak.

Pasientsikkerhetsprogrammet skal forbedre kulturen og lage varige strukturer som sikrer kvalitet. Målet er å redusere pasientskader. De nasjonale kvalitetsindikatorene, som Helsedirektoratet i samarbeid med tverrfaglige grupper utarbeider, sammenlikner kvalitet på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå.

I framtida vil behovet for ingeniører og teknologer som arbeider med kvalitetsforbedring øke. Kvalitetsarbeidet utfordres i stadig større grad av stram økonomi. Det er imidlertid god økonomi i å satse på kvalitet, og ingeniørenes kompetanse er en garanti for mest mulig kvalitet for pengene. Ingeniører, bioingeniører og teknologer sin kompetanse på kvalitetsforbedring må utnyttes bedre. De skal være representert ved utforming av kravspesifikasjoner og innkjøp av helseteknologi.

Bioingeniører arbeider med å sikre og kontrollere kvaliteten på biologisk prøvemateriale som brukes til diagnostisering og behandling. Det forventes at laboratoriene har kunnskap om, og anvender, moderne teknologiske løsninger som tar unna en økende mengde prøver, uten at svartiden forsinkes ut til rekvirentene. Det må stilles krav til at alle som har medisinsk laboratorievirksomhet i primærhelsetjenesten, må delta og vise til akseptable resultater fra ekstern kvalitetsvurdering for å kunne få refusjon fra Helfo.

Ortopediingeniører arbeider systematisk for å sikre kvalitet på ortopediske hjelpemidler. En rivende teknologisk utvikling innen hjelpemidlene er med på å øke kostnadene, men samtidig gi brukerne større muligheter for aktivitet og arbeid. Gjennomsnittsbrukeren av ortopediske hjelpemidler er mellom 40 og 50 år, og i arbeidsfør alder. Det er avgjørende for framtida at riktig bruker får riktig hjelpemiddel. Økt aktivitet gir lavere behov for omsorgstjenester. Ortopediske hjelpemidler er en del av løsningen på kommende års krevende omsorgs- og velferdsbudsjetter.

Pasientnær analysering og selvtesting

NITO mener:

  • Helsedirektoratet bør etablere en valgfri og subsidiert merkeordning for alle typer helseapper, for å fremme kvalitetsløsninger og godt personvern etter modell fra SKUP (skandinavisk merkeordning for å prøve ut laboratorieutstyr og selvtester).
  • Relevante opplysninger fra mobil helseteknologi som pasienten selv samler inn, bør inn i pasientjournalen og brukes til diagnostisering og behandling.
Analyser som blir utført av helsepersonell nær pasienten, der resultatet foreligger raskt og formidles direkte til pasienten, kalles pasientnær analysering.

Omfanget av pasientnær analysering øker både i primær- og spesialisthelsetjenesten. På enkelte sykehus utføres i dag en tredjedel av analysene ved laboratoriemedisin (medisinsk biokjemi) på små maskiner og sensorer der pasienten er, og ikke i laboratoriet.

I tillegg er det en økende mengde apparater, sensorer og mobile helseapplikasjoner (helseapper) pasienten selv kan skaffe seg for å måle, analysere og diagnostisere seg selv. Det er imidlertid ikke innført kontrollmekanismer som sikrer at det som tilbys holder god nok standard, og gir korrekte svar.

Helsepersonell og pasienter trenger hjelp til å velge utstyr til selvtesting og helseapper som er sikre, pålitelige og har høy presisjon. Befolkningen har behov for informasjon og veiledning om bruken samt faren for feil i apparater og svar. Det må avklares hvilken rolle det offentlige og helsepersonell skal ha i å gi pasienter og brukere god informasjon om anskaffelse og bruk av mobil helseteknologi.

Personvern og kvaliteten på innholdet i helseapper må sikres. Det finnes i dag ikke en instans som uavhengig vurderer kvalitet, brukervennlighet, datasikkerhet og klinisk nytteverdi ved helseapper.

Informasjonssikkerhet er en viktig forutsetning for å frigjøre kraften i tjenesteinnovasjon og de pasientrettede teknologiene. Individuell kryptering av pasientjournaler og datafiler med solid nøkkelhåndtering, er den teknologiske løsningen som både hindrer uvedkommende i å lese stjålne data, samt avslører dersom helseinformasjon er modifisert av uvedkommende. Først etter kryptering kan man tilrettelegge for små aktører ved å bygge helserelaterte datasentre med basistjenester og sikkerhet innebygd for alle. Når helseopplysningene er sikret i seg selv, er det mindre risikabelt å åpne opp standardiserte grensesnitt for datautveksling med tredjepartsleverandører.

 

Kompetanse og rekruttering

 NITO mener:

  • Ledere, styremedlemmer og ansatte i helsesektoren må ha tilstrekkelig teknologisk og digital kompetanse.
  • Helsesektoren trenger en strategi for rekruttering av ulike ingeniører og teknologer.
  • Digital kompetanse og evne til tverrfaglig samarbeid må styrkes i hele utdanningsløpet for helsepersonell.
  • Hospitering er et viktig virkemiddel for å oppnå tverrfaglig forståelse og øke kompetansen. Det er behov for flere hospiteringsplasser.

Norge har behov for mer helsepersonell og ledere med teknologisk og digital kompetanse. For å lykkes må det opprettes flere studieplasser innen ingeniørfag, IKT må inn i helsefagutdanningene i større grad, og ledere må tilegne seg teknologisk og digital kompetanse. Ingeniører og teknologer må på sin side ha helseforståelse. Framtidas helsetjeneste vil kreve tett samarbeid mellom ulike profesjoner og evnen til tverrfaglig samarbeid blir viktigere. Vi kan ikke la den teknologiske utviklingen bli bremset av profesjonskamp og silotenkning.

Stortingsmelding 11 (2015–2016) Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019) identifiserer økt behov for ingeniører og teknologer i sykehusene, men adresserer ikke hvordan dette skal løses. Det mangler derfor strategier for hvordan behovet for ingeniør- og teknologkompetanse i sykehusene skal løses. Samtidig finnes det teknologi som ikke tas i bruk, på grunn av mangel på kompetanse eller ressurser. Kontinuerlig etter- og videreutdanning er viktig for å kunne utnytte teknologiske muligheter. Det må på plass gode finansieringsordninger som tilrettelegger for samarbeid mellom sykehus, utdanningene og næringslivet om etter- og videreutdanning. Spesialkompetanse er ferskvare og må vedlikeholdes og videreutvikles gjennom hele yrkeslivet. Det er viktig at arbeidsgiver legger til rette for etter- og videreutdanning og etablerer kompetanseplaner for den enkelte.

Tjenestene som ytes blir stadig mer spesialiserte. Behovet for ingeniører og teknologer øker i takt med innføringen av ny, avansert teknologi. For noen arbeidsoppgaver kan løsningen være å hente inn personell med kompetanse og erfaring fra andre bransjer. Mange arbeidsledige medlemmer fra andre sektorer har verdifull kompetanse om avanserte teknologier i verdensklasse, som kan komme helsetjenestene til gode.

Statistisk sentralbyrås beregninger i HELSEMOD fra 2012 viser at det vil bli stor mangel på enkelte typer helsepersonell fram mot 2035. Det forventes for eksempel en mangel på omtrent 2400 årsverk bioingeniører. Det er også et udekket behov for ortopediingeniører. Det må derfor ses på økt utdanningskapasitet og gjennomføringsgrad på studiene.

I samarbeid med Sunnaas sykehus, Intervensjonssenteret ved Oslo Universitetssykehus og Norway Health Tech har NITO satt i gang et pilotprosjekt som skal kartlegge kompetanse- og oppgavebehov for ingeniører og teknologer i sykehusene, og samtidig sikre smidig overgang for arbeidssøkende fra petroleumssektoren til sykehus. Det handler om å identifisere behovet og nytten av å ha flere ingeniører og teknologer i sykehus. Dette skal munne ut i modeller for hvordan verdifull kompetanse blant ingeniører fra petroleumssektoren kan brukes til å skape mer innovasjon og digitalisering i helsesektoren.

Se for øvrig kapittel om Kompetanse for framtida.

Teknologiutvikling i sykehus og kommuner

NITO mener:

  • Det er nødvendig med samarbeid mellom sykehus og næringsliv om prosjekter på tvers av spesialist- og primærhelsetjenesten for å få til mer innovasjon.
  • Sykehusene må etablere innovasjonsgrupper som består av fast ansatte og eksternt finansierte, for å sikre forutsigbarhet og synergier mellom driften og de som jobber med innovasjon.
  • Sykehusene må ha flere ingeniører og teknologer i lederstillinger, og teknologimiljøene må legges fysisk tettere til fagmiljøene.

Helsesektoren står overfor krevende utfordringer i årene framover med en aldrende befolkning som lever stadig lenger, en økning i livsstilsykdommer, strammere økonomiske rammer og knapphet på helsepersonell. Den digitale utviklingen i helsesektoren vil derfor være nødvendig for å håndtere disse utfordringene. Det stilles høyere forventninger til innhold og kvalitet, noe som krever at sektoren blir nødt til å bruke ressursene på en effektiv, fornuftig og bærekraftig måte. Digitalisering muliggjør store menger med datainnsamlinger på sykehusene, hvilket vil åpne for muligheter for innovasjon, for eksempel innen maskinlæring.

Det er fremdeles et ubenyttet potensial i digitaliseringen av helsesektoren. Utviklingen går så fort at helsetjenesten hele tiden vil være i endring, og innovasjon må derfor være en sentral del av utviklingsarbeidet.

Med «innovasjon» menes alt fra utvikling til bruk av digitale verktøy som roboter, kunstig intelligens på ulike nivåer, velferdsteknologiske svarveier og smarte løsninger som bidrar til bedre pasientbehandling, bedre utnyttelse av ressurser og de ansattes faglige kompetanse og arbeidskapasitet.

Bare 10 prosent av dagens helseforskning tar for seg de kommunale helsetjenestene, til tross for at disse tjenestene utgjør 50 prosent av helsebudsjettet og rundt 90 prosent av tjenestene.

Dagens finansieringssystem for helseforetakene resulterer i manglende forutsigbarhet og langsiktig planlegging, både organisatorisk og teknologisk. Mange utviklingsstillinger er i stor grad eksternt finansiert, og når prosjektene er ferdig, har man ikke råd til å fastansette ingeniørene. Dette betyr at kunnskapen som sykehusene kunne hatt verdifull nytte av, forsvinner med ingeniørene når prosjektet avsluttes. Når alle utgiftsposter blir samlet i samme budsjett, nedprioriterer helseforetakene teknologi. Det må derfor øremerkes penger til innovasjon og IKT-satsing. Det må satses på samarbeid mellom næringslivet og sykehus/drift, for å skape arenaer for utprøving av nye løsninger.

Ledelsen må legge til rette for samhandling og innovasjon innen IKT og helse. Manglende teknologiforståelse hos ledelsen resulterer i for liten prioritering av teknologiutvikling og investering i ingeniører og teknologer på sykehus. For å ta ut innovasjonsevnen hos den enkelte ansatte, må sykehusene oppmuntre sine ansatte. Samtidig må man avsette tid og ressurser til innovasjon på arbeidsplassen. Ingeniører og teknologer bør involveres mer i arbeidet med innovasjon i helsesektoren. Bruk av ingeniører og teknologer på sykehus vil gi gevinster i form av en bedre og forenklet pasientbehandling, ved blant annet å avlaste helsepersonell for arbeidsoppgaver, slik at de kan bruke med tid på pasientene. Gode, tilpassede løsninger krever at ingeniørene og teknologene er nærmere helsepersonellet på klinikken.

Det er rom for mer innovasjon i kommunene. For at ingeniører og teknologer skal kunne skape mer innovasjon i kommunenes helsetjenester, må det være nok bemanning og større fagmiljøer til å håndtere dette. Her vil helseteknologer også spille en viktig rolle. Samtidig må ansatte oppmuntres, og det må prioriteres tid for dette. Tverrfaglig samarbeid og samarbeid med helsesektoren, i privat og offentlig/spekter området, er også nødvendig.

 

E-helse
E-helse blir definert som bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) for å bedre effektivitet, kvalitet og sikkerhet i helse- og omsorgssektoren.

Helsesektoren er i stor grad avhengig av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Alle områder av dagens helsetjeneste benytter, og blir påvirket av, ulike IKT-løsninger og -systemer. Digitaliseringen skal være til hjelp for helsepersonell, pasienter, brukere og pårørende, samtidig som den skal støtte administrative oppgaver og ledelse. Helseopplysninger kan i tillegg brukes til rapportering, forskning og utvikling. Pasientene bør ha tilgang på riktige og oppdaterte helseopplysninger og ha kontroll på hva slags opplysninger som er tilgjengelige for andre.

Det er store mangler i dag med hensyn til verktøy for å ivareta personvern og informasjonsdeling mellom sykehus, og internt i sykehusene. Mye av årsaken til dette er mangel på ledelse, både fra sentrale myndigheter og ledelsen i sykehusene.

Personvern behandles under kapittel om digitalisering.

Styring og koordinering

NITO mener:

  • En ny nasjonal tjenesteleverandør må være forankret i helseforetakene, slik at helseforetakene definerer behovene, og leverandøren utvikler og leverer løsningen.

Helseteknologien utvikler seg i høyt tempo. En viktig oppgave for myndighetene blir å tilrettelegge for at løsninger raskest mulig tas i bruk på en forsvarlig måte, og at de sikrer gode rammebetingelser for både primær- og spesialisthelsetjenesten.

Det er behov for en sterk nasjonal strategisk planlegging og styring av digitaliseringen av morgendagens helsetjeneste. Direktoratet for e-helse har fått i oppdrag å ta et helhetlig ansvar for utvikling og bruk av IKT systemer. Dette fungere ikke optimalt i dag, fordi de kun kan gi anbefalinger og ikke pålegg til sektoren. Direktoratet for e-helse må få tydeligere makt og myndighet til å ta helhetsansvar for utvikling og bruk av IKT-systemer.

Helse- og omsorgsdepartementet tar sikte på å etablere en ny nasjonal tjenesteleverandør 1. januar 2020. Leverandøren skal ha et helhetsansvar for de nasjonale fellesløsningene innen IKT.

IKT-sikkerhet

NITO mener:

  • IKT må være en del av helseberedskapen.
  • Det må settes klare krav til hvilke data som kan settes ut, og hvilke som er av så stor betydning at de ikke kan settes ut til aktører utenfor landet, som for eksempel helseopplysninger.
  • Det er behov for nasjonale sikkerhetskrav som behandler offentlige og private aktører likt, både IKT-tjenestetilbydere og underleverandører.
  • Norm for informasjonssikkerhet bør inneholde standardiserte minstekrav.
  • Nyansatte innen IKT bør ha obligatorisk opplæring i Norm for informasjonssikkerhet.

IKT-systemer i helsesektoren er i økende grad av betydning for den nasjonale og regionale helseberedskap. Helsesektoren har et nasjonalt ansvar for helsetilbudet til befolkningen, og for helseberedskapen. IKT er et stadig viktigere element i dette bildet. Dersom IKT unntas fra beredskapstankegangen, framstår det som at man ikke tar beredskapen tilstrekkelig alvorlig.

Fra 1. januar 2018 fastsatte helse- og omsorgsdepartementet tredje versjon av Nasjonal helseberedskapsplan. Nytt i tredje utgave av planen er at samfunnets avhengighet av blant annet IKT er tydeliggjort.

NITO har siden 2016 bedt om at IKT-infrastrukturen i helsevesenet underlegges sikkerhetsloven. Faren for at det oppstår lange og uoversiktlige verdikjeder på leverandørsiden, gjerne på tvers av sektorer, land og kontinenter er tilstede, og at norsk lov ikke vil gjelde. Sikkerhetsloven legger føringer som bidrar til å rydde opp i slike forhold, dersom infrastrukturen i helsevesenet underlegges loven. På grunn av utfordringen med IKT-leverandørenes globale struktur, mener vi også at informasjon knyttet til nasjonale sikkerhetsinteresser må driftes og lagres i Norge. Med lagring og drift av samfunnskritiske registre, herunder helseregistre, i Norge får norske myndigheter bedre kontroll med at selskapene følger norske lover og regler.

NITOs medlemmer har hatt en sterk faglig bekymring for hva slags konsekvenser outsourcingen fra HSØ-RHF medfører for pasientsikkerheten og helseberedskapen i landet. Utfordringen har vært forståelsen blant beslutningstakere for at denne konkrete outsourcingen ikke er en hvilken som helst tjenesteutsetting, men omfatter samfunnskritiske systemer. Behovet for nasjonal sikkerhet er et tungtveiende faglig argument.

De nasjonale sikkerhetskravene skal ikke baseres på frivillighet fra helseforetakenes side. En mulighet er å innføre en type obligatoriske minstekrav, med tilhørende kompenserende tiltak og avviksrapportering. Norm for informasjonssikkerhet i helse- og omsorgstjenesten benytter seg ikke av slike standardiserte minstekrav. Normen beskriver en rekke krav som den enkelte virksomhet har ansvar for. At den enkelte virksomhetsleder skal gjøre alt dette, er som at «bukken skal passe havresekken».

Se for øvrig kapittel om digitalisering.

Samhandling og velferdsteknologi

NITO mener:

  • Det er større behov for tverrfaglige samarbeids- og utviklingsprosjekter for primær- og spesialisthelsetjenesten, der NITOs medlemmer bør og kan bidra med viktig kompetanse.
  • Kommunehelsetjenesten bør ansette bioingeniører som skal drifte laboratorier i primærhelsetjenesten, og lære opp andre helsepersonellgrupper til å utføre laboratorieoppgaver.
  • Tredelingen av ansvar og kompetanse mellom legespesialist, ortopediingeniør (i samhandling med legespesialist, fysioterapeuter og andre helsepersonell) og NAV må tydeliggjøres.

For å forbedre samspillet mellom primær- og spesialisthelsetjenesten rundt utskrivningsklare pasienter og kronikere, må IKT-systemene snakke sammen. I tillegg må kompetansen og bemanningen i primærhelsetjenesten økes, samtidig som «turnover» kravet ved sykehusene senkes for å forhindre reinnleggelser. Primær- og spesialisthelsetjenesten må i høyere grad hospitere hos hverandre, og dette må settes i system og dokumenteres.

Primærhelsetjenesten får stadig flere pasienter med komplekse diagnoser. Flere tar prøver hos fastlegen, og noen følges opp via sykehjem eller kommunale akutte døgnplasser (KAD). Det vil i framtida bli behov for å kunne benytte avansert laboratorieutstyr på både sykehjem og legekontor, men de færreste i kommunen har detaljkunnskaper om laboratoriearbeid. Denne kompetansen har bioingeniørene.

Velferdsteknologi er i stadig vekst og kan gi brukere og pårørende økt livskvalitet, gjennom et bedre tjenestetilbud. Ortopediske hjelpemidler er også en del av velferdsteknologien, og det finnes mange skjæringspunkt mellom tekniske og ortopediske hjelpemidler. Det er derfor viktig at også ortopediske hjelpemidler tas med når staten etablerer nye standarder. Velferdsteknologien må ta utgangspunkt i den enkelte bruker; den skal være nyttig, skal ikke skape nye utfordringer, og det må tilbys god hjelp med tilrettelegging. Erfaringene viser at velferdsteknologi kan bidra til bedre og mer effektive tjenester.

Brukere og helsepersonell definerer behovene og anvender velferdsteknologien, mens ingeniørene og teknologene har en viktig rolle i utvikling, kravspesifikasjoner, innkjøp (bestillerkompetanse), implementering, drift, vedlikehold og brukerveiledning. Her er det viktig med tverrfaglig forståelse og samarbeid mellom yrkesgruppene. Ingeniører og teknologer må sørge for at kvaliteten på velferdsteknologien som tilbys er god, at teknologien er robust og enkel nok til å kunne brukes av alle. Samtidig genererer velferdsteknologien store mengder helsedata, og det er viktig at IKT-sikkerheten prioriteres høyt, slik at både personvern og funksjon ivaretas på en sikker måte.

 

Helsedata som ny næring

NITO mener:

  • Myndighetene må veilede innbyggerne i større grad, slik at de forvalter sine digitale pasientdata på best mulig måte.
Helsedata er et vidt begrep, som omfatter alle typer opplysninger om vår helse, enten de genereres i helse- og omsorgstjenestene, gjennom de store befolkningsundersøkelsene eller på andre måter. Helsedata brukes både til å administrere og yte helsehjelp (primærbruk) og til å holde oversikt over helsetilstanden i befolkningen, over aktivitet og ressursbruk i helse- og omsorgstjenesten, til å forstå hva som påvirker helsen i befolkningen og til å utvikle kunnskap om forebygging, diagnostikk, behandling og effekter av behandlingen (sekundærbruk).

Norge har avanserte helseregistre og biobanker, et unikt system med personnummer, medisinsk forskning av god kvalitet og en befolkning med høy digital kompetanse. Dette gir oss muligheter til å beregne sykdomsutvikling, utvikle diagnoseverktøy (biomarkører), utvikle legemidler og utprøve velferdsteknologi.

Hvis data til en bruker skal gjøres tilgjengelig for en kommersiell aktør, må det godkjennes av bruker selv.

Våre helsedata er kommersielt verdifulle og kan være grunnlag for en ny helsenæring i Norge. Helsedata skal tilgjengeliggjøres på en kontrollert måte, slik at tjenester/produkter utvikles til gode for befolkningen. En forutsetning for dette er at ingeniører og teknologer må brukes i arbeidet med å utvikle og forvalte helsenæringen.

 

Etikk og bioteknologi

NITO mener:

  • Arbeidsgivere og studiestedene må legge til rette for opplæring og bruk av etisk refleksjon.

Ingeniører og teknologer må bruke sin faglige og etiske kompetanse til å sikre bedre valg ved utvikling og anvendelse av bioteknologi.

Bioteknologi, gentesting og persontilpasset medisin tvinger fram nye etiske diskusjoner. Framtidige brukere av helsetjenester vil ønske sterkere innflytelse på egen behandling. Bioteknologi kan gi oss tilgang til informasjon om vår nåværende helsetilstand, men også om risiko for framtidig sykdom og andre genetiske egenskaper. Dette vil kreve forståelig informasjon for å kunne ta gode og informerte valg, og det er behov for felles gode rutiner for hvordan man innhenter samtykke.