Industripolitikk for framtida (rapport)

Rapporten "Industripolitikk for framtida" er laget av NITO og Fellesforbundet i samarbeid med Tankesmien Agenda. Den ble presentert i forbindelse med Arendalsuka 2016.

Sammendrag

Teknologi endrer hvordan vi lever og arbeider. Det har den alltid gjort. Men når den teknologiske utviklingen går raskt, blir endringene også hyppigere.

Digitalisering og automatisering av arbeidslivet har allerede gitt betydelige kvalitetsforbedringer og effektiviseringsgevinster. Og potensialet er langt fra uttømt. De endringene vi nå står overfor utfordrer vår evne til gradvis innovasjon og vil kreve store løft.

Norske virksomheter generelt og industrien spesielt har lang erfaring med omstilling og er allerede langt fremme i å ta i bruk ny teknologi.

Den norske modellen, med korte avstander og høy kompetanse i arbeidslivet gjør oss godt rustet til hele tiden å forbedre produksjonsprosesser.

Industriens konkurransefortrinn har ikke vært billig arbeidskraft men kontinuerlig effektivisering i sterke samarbeid mellom ansatte og ledelse. Evnen til stadig forbedring kan likevel utfordres av behovet for stadig raskere omstilling.

Vi argumenterer i dette notatet for at vi nå trenger den norske modellen mer enn noen gang.

Det er dessuten nødvendig at næringspolitikken og industripolitikken bidrar.

Det digitale skiftet drives fram av teknologiske muligheter og ubønnhørlig konkurranse. Det lar seg ikke stoppe. Digitalisering gir grunnlag for innovasjon, effektivitetsforbedringer og nye muligheter, men også utfordringer.

Ifølge enkelte studier vil én av tre norske jobber kunne automatiseres i løpet av de neste tiårene. Det betyr ikke nødvendigvis at én av tre arbeidsplasser forsvinner, men at svært mange arbeidsoppgaver endrer seg. Nye teknologiske løsninger snur opp ned på og forandrer forretningsmodeller, organisasjoner, produksjons- og arbeidsprosesser og kompetansekrav.

Den politiske utfordringen handler om å maksimere gevinstene og minimere ulempene av det digitale skiftet.

I dette prosjektet har Tankesmien Agenda, i samarbeid med NITO og Fellesforbundet, utforsket hvordan digitalisering og automatisering tar form på norske industriarbeidsplasser, og hvilke politiske oppgaver som oppstår.

Vi konsentrerer oss om industrien av tre grunner. For det første er det åpenbare muligheter for digitalisering og automatisering i produksjonsprosesser i industrien – og mange av dem er allerede utnyttet. For det andre er industrien i Norge en sektor der den norske modellen fortsatt står sterkt – og der den samme modellen må møte betydelige endringer. For det tredje trenger norsk økonomi mer eksport fra fastlandsnæringene – og industrien er allerede svært eksportrettet, med stort potensial for å ta en større rolle.

Vi gjør følgende observasjoner:

– Industrien er alltid i omstilling. Det digitale skiftet er ikke nytt, selv om det går raskere nå enn før. Norske industribedrifter har automatisert og effektivisert i over hundre år, og gjør det fortsatt. Høy produktivitet er avgjørende for konkurranseevnen i et land som Norge med et høyt kostnadsnivå og høy levestandard. Høy produktivitetsvekst er mulig fordi den norske modellen sikrer lærende arbeidskraft og korte avstander mellom ansatte og ledelse.

De tillitsvalgte er helt sentrale pådrivere og buffere i omstillinger, både for å sikre de ansattes rettigheter og for å synliggjøre nødvendigheten av omstilling ovenfor de ansatte.

Det digitale skiftet skaper nye kompetansebehov som går langt utover digital kompetanse.

– Framtidas arbeidsliv må lære mer. Nye produksjonsprosesser og arbeidsformer krever større breddeforståelse og hyppigere oppdateringer av kunnskap gjennom arbeidslivet. Investeringer i kompetanse blant medarbeiderne er en viktig fordel med den norske modellen. Men det er også dyrt – med høy umiddelbar kostnad for langsiktig og vanskelig målbar avkastning. Det vil derfor alltid være en tendens til underinvestering i kompetanse. Jo oftere folk bytter jobb, dess lavere blir gevinsten for enkeltbedriftene av å investere i egne ansatte. Det er derfor nødvendig å legge til rette for at slike investeringer også skjer i framtida.

– Digitalisering betyr store investeringer og krever deling av kostnader, utstyr og erfaringer. Selv om den norske modellen styrker virksomhetenes evne til kontinuerlig forbedring, er de store løftene en utfordring – særlig for de små virksomhetene.

Investeringer i utstyr og omlegging av prosesser krever mer enn erfaringsbasert kompetanse og har ofte en høy inngangskostnad. Felles løsninger og delingskultur må styrkes skal norske små og mellomstore virksomheter lykkes i det digitale skiftet.

Trenger framtidsrettet industripolitikk og kompetanseløft

Vi foreslår følgende grep for en mer framtidsrettet industripolitikk og et kompetanseløft som sammen med den norske modellen kan løfte industriaktører over i en digital økonomi. Overordnet er det behov for et nasjonalt veikart for digitalisering av økonomien. Vi foreslår at et slik veikart utvikles, blant annet etter modell fra Tysklands 4.0. I et slikt arbeid er det avgjørende at arbeidslivets parter deltar.

Fem punkter som bør igangsettes allerede er:

  1. Stimulere til og støtte tettere kontakt mellom industri og skole – etter modell fra for eksempel Kunnskapsfabrikken i Sarpsborg og Østfold.
  2. Støtte flere klynger og innovasjonssystemer, både små og store – mer enn gründere som enkeltvirksomheter

  3. Bedriftene må stimuleres til mer langsiktig satsing på kompetanseutvikling av sine ansatte. Regnskapsreglene bør endres slik at virksomheter kan føre kompetanse som en investering som kan avskrives over flere år (aktiveres)

  4. Sterkere regional forskningsaktivitet med prioritet til programmer som kobler det fremste av internasjonal forskning med virksomheters erfaringsbaserte kompetanse

  5. Støtte sentre for deling av infrastruktur og kompetanse flere steder i landet, gjerne i sammenheng med regionale læringsfabrikker og i tråd med forslag om Toppindustrisenter.

NITOs ulike politikkområder